Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Birger Fauskanger

60 år siden det «ukjente» forliset

– Hvorfor denne dramatiske ulykken er blitt fortiet i 60 år, kan jeg ikke si med sikkerhet sier Birger Fauskanger.

Tekst av Rolf Erik Veland  /  Publisert 26. april 2013, 12.59  /   Røtter fra Askøy  

– Hvorfor denne dramatiske ulykken er blitt fortiet i 60 år, kan jeg ikke si med sikkerhet. Kanskje det var fordi ingen omkom, men ble berget som ved et mirakel og kom seg helskinnet hjem igjen etter å ha gjennomlevd den mest dramatiske opplevelsen i sitt liv, sier Birger Fauskanger (69).
Kun en håndfull mennesker med slektskap og kjennskap til de impliserte, kjenner til fulle den dramatikken som utspant seg i full storm vest av Svinøy på nordvestlandskysten 11. april 1953.

Mannskapene på de to fiskekutterne «Herdla 1» og «Arvid», var i all hovedsak hjemmehørende på Fauskanger eller i nær omkrets, og nesten alle i familie eller naboer med hverandre.
– Det ble aldri snakket om ulykken etter at alle kom seg velberget hjem. Hvorfor vet jeg ikke, men ingen ville fortelle noe nærmere om dette etter at pressen og sjøforklaringen hadde fått sitt, forteller Birger Fauskanger.
– Man fortsatte bare med sine daglige sysler etter at alle var på plass igjen, men det var ulidelig spennende og dramatisk mens det sto på, såpass husker jeg, sier han.

Sjokkbeskjed
Som niåring hjemme på Fauskanger opplevde Birger et svært sjokkerende og dramatisk døgn like over påske for nøyaktig 60 år siden. Far og tre eldre brødre var på håbrannfiske ombord i «Herdla 1», mens svogeren Leif, (som var gift med Birgers nest eldste søster) og hans nære familie var ombord i «Arvid», i samme oppdrag.
– Mens folk sto og «fjelga seg» for helgen, kom Magne, en av sønnene til eierne av «Arvid» og fortalte at «Arvid» var i havsnød sørvest for Ålesund, men at ingen visste noe mer foreløpig. Det var litt av en sjokkbeskjed å få, forteller Birger, som ennå har søsterens sjokkerende ansikt friskt i minne.

Fulgte dramaet på radio
Den gangen, på begynnelsen av 50-tallet,  hadde båtene fått installert såkalte «sendere», radiotelefoni som de kunne holde kontakten med andre båter og radiostasjoner på land, et stort framsteg og et kjempeflott hjelpemiddel.
– Vi hjemme kunne følge med båtene over «Fiskeribølgen», og fikk full rapport om vær og vind, fangst for dagen, og hvor båtene befant seg.  Men denne dagen skulle bli mer nervepirrende for alle oss på Fauskanger enn vi kunne ane, minnes Birger, som i mer voksen alder har fått sporet opp den fulle og hele dramatikken gjennom utklipp av gamle avisartikler.
– Bror til en av dem som var om bord i «Arvid» hadde en god radio, og det ble til at mange av bygdens folk samlet seg hjemme hos ham for å følge med på dramatikken som utspant ute i Nordsjøen. Folk var i sjokk, og hjemme hos oss satt mor, bestemor, og fire av søsknene mine og ventet i ulidelig og åndeløs spenning på nytt fra båtene, forteller han.
En tredje båt fra Fauskanger, «Nor», kom seg velberget inn til Måløy, mens «Arvid» og «Herdla 1» var igjen ute på havet. Forbindelsen til «Arvid» var brutt, og antennen på «Herdla 1», som var festet oppe i masten, ble slitt over to ganger. – Men utrolig nok klarte de å lappe den sammen igjen i uværet. Hver gang dette skjedde trodde de der hjemme på Fauskanger at båten hadde gått ned, forteller Birger.

Skriver ned historien
Selv er Birger i ferd med å skrive ned historien om den dramatiske hendelsen han opplevde som niåring hjemme på Fauskanger. I tillegg har han allerede en velfylt perm med kopier av gamle avisartikler og bilder fra BT og andre av datidens aviser som omtalte ulykken.
– I mange av disse artiklene er det mannskapene selv som beretter om hva de opplevde i den enorme stormen de ble utsatt for denne lørdagen for 60 år siden. Bølgene var høye som hus, og både rekker og livbåt ble knust til pinneved av den frådende sjøen, forteller han.

Redningen
– Men det skulle vise seg at det skjedde en mirakuløs redning av mannskapene?
– Ja, heldigvis. Det viste seg at en engelsk tråler på vei til Barentshavet hadde oppfanget nødsignalene fra «Herdla1», og ville ha posisjonen på «Arvid». Bror min Asbjørn, som var telegrafisk om bord på «Herdla 1», hadde seilt ute under krigen og kunne litt engelsk, og dette var nok til å kunne snakke direkte med den engelske tråleren, «Yardley», som den het. Men med det uværet, og den nokså unøyaktige posisjonen til «Arvid» foregikk søket omtrent på måfå. sier Birger.
På grunn av strømsvikt kunne «Arvid» kun sende ut peilesignaler på batteristrøm hvert tiende minutt. I tillegg var sjørøyken så tett at «Yardley» passerte «Arvid» to ganger på nært hold uten å oppdage den. Først i 17-tiden fikk de to båtene kontakt, og ifølge skipperen, Sigvald, var det bare minutter om å gjøre før de måtte gi opp.
– De kunne ikke tåle en brottsjø til, ifølge skipperen.

Klinket sammen
Den engelske tråleren gikk opp på lesiden av «Arvid», men det hører med til historien at de to båtene klinket så hardt sammen i det heftige uværet at mannskapet om bord på «Yardley» trodde de fikk hele kutteren inn på dekk.
– En av lyskasterne på broen til «Yardley» ble bøyd under sammenstøtet,. så kraftig var det, forteller Birger.
Men utrolig nok kom alle seg velberget om bord i «Yardley», uten å gå i sjøen, og ble tatt vel imot av engelskmennene. «Arvid» måtte de forlate på havet, og trodde den ville gå ned etter kort tid.
– Men hva skjedde med «Herdla 1» som var lenger ute i havet?
– Den fikk kraftig hard medfart. To av brødrene mine, Asbjørn og Bjarne, prøvde å manøvrere så godt de kunne, med Bjarne til rors. Asbjørn skrek «hardt styrbord» og «hardt barbord» ettersom sjøene kom, men klokken seks på ettermiddagen kom en enorm brottsjø som knuste alle rutene i styrhuset, knuste livbåten og tok med seg alt løst på dekk. Ifølge skipperen Leonard Fauskanger, som hadde med seg sønnen Thorvald på 18 år om bord, var han helt sikker på at båten ville gå ned under denne brottsjøen. Det fosset med vann inn i lugaren, og slagsiden var så kraftig at mastene må ha vært i sjøen. Likevel rettet båten seg opp igjen som ved et mirakel i de fjellhøye bølgene, forteller Birger.

Dramatisk redning
Først fire timer senere, i 22-tiden lørdag kveld, hadde «Yardley» funnet frem til den skamferte «Herdla 1». Da var det stummende mørkt, men kraftige lyskastere på begge båter var til god hjelp. Likevel ble ikke selve redningsoperasjonen mindre dramatisk av den grunn:
«Yaydley» gikk på lesiden av «Herdla 1» og fikk løftet denne til værs og halvveis inn over dekket til den store tråleren. Skipperen Leonard, som lå på dekket og holdt seg i vantet sammen med sønnen Thorvald, styrtet på hodet i dekket på «Yardley».
– Det gikk heldigvis bra, men da han snudde seg så han Thorvald og en annen stå igjen på «Herdla 1» som var i ferd med å flyte vekk fra «Yardley». Leonard trodde han ville miste sønnen, og skrek på ham, og heldigvis førte sjøene båtene sammen igjen, slik at alle kom seg velberget om bord i «Yardley» til sist, beretter Birger.
Vraket av «Herdla 1» ble liggende en liten stund i nærheten, tyngre og tyngre i sjøen, og etter cirka 15 minutter forsvant den i havet med fulle lys.
– Det må ganske sikkert vært en vannvittig opplevelse i den frådende sjøen og brølende vinden, sier en noe tankefull Birger.

Ypperlig sjømannskap
– Man kan altså takke engelske sjøfolk for at Fauskanger-bygdens fremtid er blitt som den er blitt?
– Ja, det kan du trygt si. Uten den redningsdåden de utførte, hadde bygden vært totalt annerledes i dag. Skipperen Allan Whitelam og hans mannskap utviste et enestående sjømannskap som man neppe hadde sett maken til. Våre mannskaper ble satt i land i Lødingen, etter å ha fått utmerket service om bord i den store 192 fot lange «Yardley». Det er sagt at det kun var «Yardley» som kunne ha utført denne type redningsoperasjon under de rådende omstendigheter. Båten var senere Grimsbys representasjonsbåt for den engelske fiskeflåten under kroningen av dronning Elisabeth II noen år senere, kan Birger fortelle.

Ble funnet
– Men etter at mannskapene var kommet velberget til Bergen med hurtigruten fra Svolvær, så skjedde en stor overraskelse?
– Ja, ikke bare var de alle velberget og helskinnet med nye klær og det hele, men det viste seg at en svensk malmbåt hadde funnet den herreløse «Arvid» flytende forlatt ute på havet utenfor Ålesund. Da hadde den driftet for vær og vind i seks døgn, uten mannskap, et nær sagt enestående tilfelle, etter at alle hadde tatt det for gitt at den ville gå  ned, mener Birger.
Alle de overlende fra begge de havarerte båtene var til stede i Bergen for å ta imot «Arvid» da den ble slept inn til Bergen av bergingsbåten «Herkules».
– Det var et sørgelig syn, der alt over vannlinjen var enten knust, slått inn, skjevt og vridd til det ugjenkjennelige. Men merkelig nok var det ikke lekkasjer under vannlinjen, slik at sjøen om bord i maskinrom og lasterom måtte ha kommet ovenfra gjennom dører og lufteventiler, forteller han.
– Ble den noensinne reparert?
– Ja, det ble den. Den fikk også nytt overbygg, noe annerledes enn det originale, men hvor mange flere år den fikk på sjøen, kan jeg ikke huske, sier Birger.

En gjenlevende
Kun én av mannskapene fra de to båtene lever ennå den dag i dag, Birgers svoger, Leif Strandheim. Han er bosatt på Ådlandsvik, og fylte 90 år i desember 2012.
– Leif var gift med min nest eldste søster, som nå er gått bort, og han var om bord på «Arvid» under denne dramatiske hendelsen. Han er den eneste som er igjen, men er fremdeles oppegående og i vigør, og han er informert om at jeg vil fortelle omverden om denne historien, sier Birger.
– Du skriver ned denne historien i en bok?
– Ja, om det blir bok vet jeg ikke ennå, men dette er en skjellsettende del av lokalhistorien som er verdt å ta vare på for etterslekten og kommende generasjoner. Den er i hvert fall altfor viktig til å gå ubemerket inn i historien, sier Birger Fauskanger, en av dem som står i direkte takknemlighetsgjeld til de engelske redningsmennene for 60 år siden.

Siste saker