Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Skjermbilde 2014-08-07 kl. 12.51.25

Ærlig og uhøytidelig

Hun lover å være dønn ærlig. Hun drømmer om å vinne Melodi Grand Prix, og å jobbe i et
begravelsesbyrå.

Tekst av AskoyMagasinet  /  Publisert 19. juni 2014, 13.29  /   Kultur  

Og sier at hun er er helt sikker på at hun er paranoid. Marielle Woll Sigvaldsen, mine damer og herrer.

Marielle Woll Sigvaldsen (25) virker litt nervøs når hun kommer på besøk hjemme hos meg en varm og trykkende ettermiddag tidlig i juni. Jeg har invitert henne til en prat under vignetten ”FB-praten”, der jeg treffer Facebook-vennene mine under fire øyne til en ærlig prat om livet akkurat nå. Kanskje veldig fjernt fra det overfladiske FB-livet vi kjenner, men dermed også på sin plass. Hvordan går det egentlig med mine bekjente, liksom.

-Uff ja, jeg er faktisk litt nervøs, sier Marielle med et litt skjevt smil.
Vi setter oss ute på terrassen siden det er så varmt.
-For det første er det en stund siden jeg ble intervjuet, og for det andre har jeg lest meg litt opp på denne serien din. Og jeg har skjønt at man bør være ærlig. Før var jeg alltid så påpasselig med hva jeg skulle si til journalister, men nå har jeg bestemt meg for å være helt ærlig og oppriktig. Og akkurat det er litt skummelt. Jeg er ikke akkurat vant til å åpne meg i full offentlighet, sier hun.
-Men mest nervøs er jeg for bildet egentlig, legger hun til.
-Hvorfor det? Det er ikke første gangen du blir fotografert i presse akkurat?
-Jeg har operert foten, noe som gjør at jeg har havnet bakpå i forhold til trening. Og for elleve måneder siden fikk jeg mitt første barn. Og da har jeg gått opp, og det gjør noe med selvbildet , sier hun.
Marielle var tidligere svært opptatt med fotballspill i Follese, og hadde et svært godt talent i sin ungdom. På grunn av problemene med ankelen får hun ikke spilt fotball eller trent noe særlig lenger.

Det er gjennom sangen jeg har blitt kjent med Marielle. Jeg glemmer ikke første gang jeg hørte henne synge. Da var hun bare ti-elleve år gammel, og fremførte en låt jeg ikke husker navnet på. Det var på en scene utenfor det som i dag er Askøy Senter. Jeg dekket en begivenhet for lokalavisen, og gjorde et lite intervju med henne etterpå. Husker at hun fortalte at hun hadde sunget i bryllup, noe som nok var årsaken til at jeg litt senere det året spurte om hun ville synge i kirken da jeg og min kone skulle gifte oss for 14 år siden. Gjennom arbeidet i AV hadde jeg fra før blitt kjent med foreldrene hennes, Monica og Jens-Ivar, som begge var svært delaktige i både sport og kultur i Follese. Dessuten var jeg kollega med Marielle sin bestemor, journalist Grete Næss-Schmidt.

-Ja, selvfølgelig husker jeg det. Veldig godt, faktisk. Jeg husker at Kjersti (bruden altså, red. anmerkning) måtte ta av seg hansken og få et lommetørkle siden tårene begynte å trille, ler hun.
Det var ”From This Moment” med Shaina Twain, så muligens ikke så rart. Stemmeprakten til Marielle kom til sin rett, og mange av gjestene skrøt av seansen i Ask kirke.
-Selv husker jeg at jeg var skuffet over fremføringen etterpå, sier hun.
-Fordi…?
–Jeg syntes ikke jeg sang noe særlig fint. Jeg var altså ganske så selvkritisk allerede da, ler hun.
Dette var andre gang hun sang slike sukkersøte kjærlighetssanger i bryllup. Siden har det virkelig ballet på seg.
-Jeg har sunget i flust av bryllup, både for kjente og ukjente. Det er ganske deilig å få bidra på en så positiv måte. Og jeg merker at det er godt for brudeparet å få fokus litt bort fra alt som skal skje. I disse minuttene får de tid til å tenke på hverandre, en pust i bakken i en ellers hektisk dag.
-Hvem skal synge i ditt bryllup da?
-Haha, vi har ingen gifteplaner ennå. Men om så skulle skje, så ville jeg bedt min venninne Anne Sofie Endresen om å synge.
-Hvilken låt?
-Hvis alt skulle foregått etter mine ønsker, så hadde det blitt Michael Jackson med ”Speechless”, sier hun med et litt drømmende blikk.
-Men det blir nok noen år til, slår hun raskt fast. – Vi må prioritere anderledes.
Marielle er samboer med André Falck. De bor i en leilighet i Skogveien på Erdal, men snuser på huskjøp. Da blir det garantert på Askøy.
-Vi jobber jo begge i byen, men Askøy er det klart beste stedet for barn å vokse opp. Og da først og fremst på Follese, smiler hun.
-Men vi har også sett litt på Juvik, i Kleppestø og helt ut til Ravnanger. Men lenger nord enn det blir ikke aktuelt. Men når jeg ser hvor fint det er her i Kjerrgarden, så skjønner jeg jo at folk gjerne vil bo her, sier hun.
Og det tar vi med.

Marielle var på veldig mange måter en barnestjerne helt fra hun var syv-åtte år. I hvert fall her lokalt på Askøy, men også i Bergen. Hun frekventerte avisspaltene titt og ofte, og som oftes med god grunn. Enten hadde hun vunnet talentkonkurranser, vært i studio med Jahn Teigen, årlige innslag i det populære juleshowet Putti Plutti Plott, seier i ”Småstjerner i sikte” eller opptreden på TV-programmet ”Absolutt norsk” med Rune Larsen.
-Det var vel da det tok litt av. Husker jeg var over hele forsiden i Askøyværingen, og jeg var bare tolv år.
-Hvordan var det?
-Jeg må innrømme at det var kjempestas. Jeg lovet å være ærlig, og må vel si at jeg var veldig PR-kåt på den tiden, ler hun.

I årene som fulgte ble det flere opptredener på TV, blant annet på ”Tommys popshow”, ”Etter skoletid” og ikke minst den storslagne soloopptredenen med Rikskringkastingsorkesteret under Redd Barnas TV-aksjon. Den nydelige ”Tir N´a Noir” fikk nesten ny mening etter det innslaget.
-Jeg fikk god mottakelse, og husker jeg fikk skryt av Erik Bye og Jan Fredrik Karlsen som var til stede der.
Talentet ble lagt merke til, og bare 16 år gammel sto hun med sitt første album i hånden – etter å ha signert platekontrakt året før. Tittelen på albumet ble ”Land of thoughts”. I dag er ikke dette albumet noe Marielle snakker så veldig høyt om.
-Jeg begynte å bli litt redd. For jeg følte ikke noe for platen. Tekstene var altfor voksen for meg, og på grensen til vulgær for en 16-åring, forteller hun.
Marielle har med tiden blitt en dreven låtskriver, men bidro ikke med tekst til denne platen.
-De ga meg sjansen, men jeg forspilte den ved å skrive sanger om fotballsko og andre ting jeg var opptatt av, hehe. Det var vel ikke akkurat i samme gaten som resten av platen.

-Så kom det terningkast på platen. Det var virkelig ekkelt. For første gang skulle jeg dømmes i full offentlighet. Det ble 3-ere og 4-ere, så det var ikke så ille. Selv ville jeg gitt en 2-er, sier hun.
Deretter bar det videre til videregående skole. Marielle kom egentlig med en masse selvtillit til musikklinjen ved Langhaugen videregående skole. Skoleflink hadde hun vært gjennom hele ungdomsskolen.
– Det var et utrolig høyt nivå på klassen. Mitt snitt på 4,9 var faktisk dårligst av samtlige på denne linjen.. Men jeg var ikke flau, og ble antakelig oppfattet som den superbitchen. Hadde jo spilt inn plate og alt, sier hun med en ironisk snert i stemmen.
Jeg ser på henne at det er noe hun ikke liker fra den tiden, og muligens svaret sitter litt langt inne når jeg spør om det er noe hun ikke liker å snakke om.
-Jeg var ikke ydmyk nok, sier hun. Selv om jeg hadde syngingen og gymmen, så var det så mye annet jeg ikke var god nok på. Jeg klarte for eksempel ikke å lære meg noter. Jeg følte jeg feilet i alt og alle, sier hun.
-Da jeg innså at de andre var så mye bedre enn meg, så trakk jeg meg mer og mer tilbake, forklarer hun.
Marielle blir stille og tenker seg om, før hun trekker på skuldrene.
-Egentlig ville jeg bare være en flink og blid og snill jente, sier hun.
-Fikk selvtilliten seg en støkk dette året?
-Ja, det gjorde den.
-Hvordan taklet du det?
-Jeg vil si at jeg trolig hadde godt av det. Langhaugen var et mål og en liten drøm jeg hadde helt siden barneskolen, men da jeg kom inn ble realiteten en helt annen i forhold til det jeg hadde sett for meg. Hadde kanskje sett filmen «Fame» en gang for mye, hehe. Dette skulle jo bare være gøy. Dette skulle jo passe meg midt i blinken, men boblende sprakk, sier hun.
Hun gikk bare ett år på den skolen. Deretter bar det til Askøy videregående skole.
-Jeg var vel feig og kastet inn håndkleet. Ville tilbake til trygge omgivelser.

At Marielle hadde god selvtillit i ungdommen skulle en tro var naturlig. Derfor ble hun også oppfattet som litt ”overlegen” blant mange jevnaldrende. Janteloven er noe Marielle har måttet slite med. Det var ikke så veldig overraskende for henne at hun aldri vant sangkonkurranser på Follese, for å si det på den måten. Eller at elevene på ungdomsskolen stemte på andre deltakere under den lokale Idol-konkurransen.
-Nå var det riktignok en vel fortjent seier til den dyktige vinneren, men det var slitsom å kjenne på det at folk skulle motarbeide meg. Jeg er egentlig en ekstremt nærtakende person, så det var ikke alltid så gøy når Janteloven herjet som verst.
-Men jeg skjønner jo at folk ble litt lei av meg da jeg var så ofte i avisen, sier hun.
-Egentlig er jeg svært takknemlig for det Askøy har gjort for meg. Jeg har blitt løftet opp på mange måter. Jeg har blitt brukt på 17. mai og på sentrene. Så det har vært blandede følelser omkring det å være en lokal barnestjerne.

Jeg er selv blant dem som alltid har lurt på hvorfor Marielle aldri har stilt opp i ”Idol” eller ”X-faktor”. Hvorfor ikke ”The Voice”, liksom? Hun ville garantert nådd langt. Tenker jeg, i hvert fall.
Men det gjør ikke Marielle. For jeg har spurt henne før, og hun har svart at dette var konkurranser hun egentlig ikke syntes noe om. Nå forteller hun langt på vei at hun egentlig har unngått konkurransene fordi hun er så redd for å feile. Redd for å gå på en smell. Og så kommer hun med en avsløring som bare et fåtall kjenner til: Hun har faktisk deltatt i X-Faktor!
-Det er ikke mange som vet det. Jeg gikk videre fra første runde, slik at jeg fikk synge foran de fire dommerne. Men jeg gikk ikke videre derfra, og det var forferdelig kjipt, forteller hun med et hint av resignasjon i stemmen .
Hun sang ”Water is wide”, og dommerne var delte i synet. Bettan Andreassen hadde bare lukket øynene og nytt sangen. Hun ville ha Marielle med videre. Det samme ville Marion Ravn som sa at Marielle hadde ”hele pakken”. Klaus Sonstad mente det ble litt for sukkersøtt, mens Jan Fredrik Karlsen med sin dobbeltstemme syntes det hele var krevende å høre på, og at det rett og slett ikke var bra nok.
-Der og da var det bare ufattelig kjipt. Jeg fikk med meg at publikum buet da jeg ikke gikk videre, og det var flere som sa til meg at de reagerte på tilbakemeldingene. Men sånn er det. Hardt og brutalt var det.
En av grunnene til at så få vet om denne sesansen er at Marielle sin audition ikke ligger på nett, slik de aller fleste andre gjør.
-Jeg vet ikke hvorfor den aldri ble vist på nett, men det er like greit, smiler hun.

Etter at Marielle deltok i Korslaget sammen med gjengen i Team Torhild (Sivertsen), så fikk hun mail og sms fra folk i TV2-systemet som oppfordret henne til å delta i ”The Voice”, men hun takket nei av flere årsaker.
-Men jeg sa de kunne ta kontakt igjen. En skal aldri si aldri, sier hun med et nesten mistenkelig lurt smil.
-Men jeg tror aldri i livet at de mentorene ville snudd stolen for å høre mer fra meg i The Voice.
-Hvorfor ikke?
-Min styrke har vært formidlingsevnen som ung artist. Nå er jeg eldre, og da er det ikke lenger så spesielt. Jeg er stygt redd for at jeg ikke hadde gjort meg bemerket, sier hun.
Det er tydeligvis noe som plager henne litt.
-Jeg har ingen ambisjoner om å bli stor som artist, men det er så mange som har gjort så mye for meg opp gjennom årene. Det hadde vært kjekt å kunne gi litt tilbake.

Marielle er ikke den som poster statuser i hytt og putever på Facebook. Men en ting er sikkert: Når det nærmer seg Melodi Grand Prix, så er hun ivrig i sosiale medier. Hun deler favorittene sine, og forteller verden hvem som kommer til å vinne. Det slår nesten aldri feil.
-MGP er en låtskriver-konkurranse, og er den klart største plattformen for låtskrivere. Her er det selve låten som er i fokus, og det tiltrekker meg veldig. Jeg har en sjette sans for hvilke låter som vil slå an, så da gjelder det å skrive en hit som jeg tror kan vinne, ler hun.
-Jeg gir meg selv tre år. Innen da må jeg ha våget å satse på Meldofi Grand Prix. Jeg må bare prøve å finne tilbake til meg selv, sier hun.
Marielle mener det ikke behøver å være en typisk MGP-låt hun må skrive i så fall. Det blir mer og mer vanlig med meningsfulle tekster og dagsaktuelle tema. Det passer henne som hånd i hanske, siden hun har fått god erfaring med å skrive tekster og vokalmelodi i bandet Dub Kartell – som hun har vært en del av de senere årene. Det er et band som må plasseres som en blanding av klubbmusikk, drum and base og House
-Jeg klarer ikke å skrive overfladiske tekster. Det må være ord som betyr noe for meg.
-Hvordan beskriver du en god tekst til en melodi?
-Det kan godt være et skjult budskap i en låt. Ellers har man jo muligheten til å formidle et budskap. Men det kan også være gode tekster i kjærlighetssorg,
for eksempel.

Låten ”Visions” av Dub Kartell har blitt spilt en del på radio den senere tid. Det er en låt Marielle tydeligvis er stolt over. Den handler om en jente som er utsatt for trafficking, og der mange av hennes sterke tanker kommer til uttrykk.
-Det er en sterk tekst, og derfor liker jeg den så godt. Og den har gitt meg et av de beste øyeblikkene som artist. Det var under en konsert vi hadde på Inside. Da opplevde jeg at hele publikummet sang med på ”Visions”, og det fikk meg til å måpe. Der og da fikk jeg en følelse av at ”jeg har klart det”. Det var stort.
-Det å kunne bidra til at andre får en følelse til sangen og musikken gir meg mye. Jeg glemmer heller aldri da jeg fremførte ”Tir N´a noir” på Sjøboden en gang. Det kom en mann i inngangspartiet som bare ble
stående der mens tårene hans trillet.
Han kom bort til meg etterpå og sa han tilfeldigvis gikk forbi da han hørte sangen. Så sa han bare ”Takk skal du ha”, og så gikk han igjen, forteller Marielle.
-Det er det jeg har lyst til gjennom sangen og musikken – å formidle noe som kan hjelpe og trøste.

25-åringen jobber på Bik Bok i sentrum. Men selv om hun blir assisterende butikksjef når hun retunerer fra fødselspermisjon, så regner hun ikke med å være i klesbransjen til evig tid.
-Nå drømmer jeg om å bli ambulansesjåfør eller begravelsesagent, sier hun. Som om det skulle være selvsagt.
-Du drømmer om å jobbe i et begravelsesbyrå…?
-Haha, ja, faktisk, sier hun med en trillende latter.
-Det er noe jeg opplever når jeg synger i begravelser. Det er noe som er det tristeste og flotteste på en gang. På mange måter sitter jeg igjen med en følelse av å bidra, selv om det er en stund da ingenting hjelper. Egentlig er det aldri så mye ekte kjærlighet som under en begravelse, sier hun.
Marielle sang også i ”Besse” sin begravelse i fjor. Hun fremførte ”Tir N´a Noir” og ”For siste gang” fra Portveien 2 .

Utskriften av dette intervjuet er egentlig snudd litt på hodet. Innledningen på intervjuet tok vi som nevnt på terrassen, men Marielle hører lyden av veps – og mener bestemt at de er i ferd med å bygge et bol oppunder takkisten.
Jeg spør om vi skal gå inn, og har knapt rukket å stille spørsmålet før hun nikker.
Like før har hun fortalt meg at hun er paranoid. Ikke på den måten at en diagnose er stilt altså, men i eget hode kjenner hun på at det umulig kan være langt unna. Det hele handler om frykt for at forferdelige ting skal skje, og langt verre ting enn at en veps stikker henne. Selv om også det stikker dypt, bokstavelig talt.
-Når jeg skal ut å fly, så er det virkelig ille. Det rare er at jeg sovner på flyet. Og det er egentlig fordi jeg rett og slett går i koma! Av panikkangst!
-Før var det sånn at når katten min var ute, så var jeg så engstelig for hva som kunne skje med den. Og da jeg kom sammen med André, så var jeg alltid redd for han. Han måtte alltid sende meg en melding om at han var kommet seg på jobb, forteller hun.
Men nå er det verre enn always. For elleve måneder siden kom Nelia til verden (navnet ble gitt før Fotballfruen døpte sitt barn og gjorde navnet kjent og populært, må vite)
-I forhold til min væremåte har jeg IKKE hatt godt av å få barn. Frykten for at noe skal skje er verre enn noengang. Vet at det er selvpåført smerte, men det er virkelig ille. Og nå som hun har begynt å gå og klatre, så fotfølger jeg henne hele tiden. Jeg går faktisk rundt og mener at hun burde hatt hjelm på seg hele tiden, haha!
-Skikkelig hønemor altså?
-Nei, ikke hønemor. Mine foreldre mener jeg er en nasi-mamma. Jeg sier at de ikke skal gi henne søtsaker, men har jo forstått at det er det besteforeldre hovedsaklig gjør.
-Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg er blitt mamma. Det er virkelig stort, smiler hun.

-Jeg har ikke fått noe profesjonell hjelp til dette altså. Og har vel ikke tenkt å gjøre så mye med det heller. Jeg klarer meg, selv om det er et slit å være bekymret hele tiden. Jeg prøver å få en humoristisk vri på det hele, og de rundt meg vet om det og spøker med meg, smiler hun.
-Men jeg vil uansett anbefale alle mennesker å gå til psykolog om en har det tøft. Der man i seksti minutter kan snakke om seg selv og sine probelmer til en som hører på deg, og som ikke vil avbryte deg.
-Du har gjort det?
-Ja, da jeg var 17 år gikk jeg til psykolog. Jeg hadde kjærlighetssorg.
-Haha! Unnskyld for at jeg ler. Kjærlighetssorg, altså? Virkelig?
-Jeg var i dyp krise. Jeg visste at verden ville gå under, og jeg var hundre prosent sikker på at jeg aldri mer i livet ville bli glad igjen. Men det hjalp å få tømt seg. Husker jeg tenkte på forhånd at jeg skulle unngå å gråte hos psykologen, at jeg måtte fortelle livets realiteter slik de var. Det gikk bra i to sekunder. Jeg åpnet døren inn til psykologen, og begynte å grine med en gang, sier hun mens hun ler.
-Du tar deg ikke selv noe særlig høytidelig, gjør du?
-Hehe, nei, det har jeg aldri gjort. Faktisk kan jeg ofte ha det gøy på min egen bekostning.

Tekst: Yngve Johnsen, yngve@tabloidsats.no

Siste saker