Annonse
Velkommen til Expert Kleppestø!
Foto: iStock
Foto: iStock

Den lange veien

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 20. januar 2016, 10.47  /   Sånt som skjer  

Jeg vil fortelle om en kveldstur jeg hadde. Den kom i stand fordi jeg hadde det vondt, og trengte å komme ut i frisk luft. Trengte å få lette på trykket. Få litt tid for meg selv.

Det ble en vanskelig tur. Og en tur til ettertanke. En tur som fikk betydning for forståelsen av å ha det tøft. Ikke bare for meg selv, men for alle som sliter med ulike problemer her i livet.
Ruten for min kveldstur har jeg gått mange ganger før. Det er en drøy halvtime med normalt tempo til målet, hvor jeg snur og går tilbake. I kveld virket det så mye lenger. Det kjente jeg raskt.

Første del av turen ble et lite helvete, for å si det rett ut. Etter ti minutter med tankekjør begynte jeg å lure på hvorfor alt gikk så sakte. Jeg kjente jo at jeg gikk i et normalt tempo. Så hvorfor kom jeg nesten ikke av flekken? Følelsen av å gå og gå, med så lite fremskritt, uroet meg. Som å tråkke i løse lukten. Det var slitsomt. Ubehagelig. Uinspirerende.
Tankene svevde innom så mye. Hodet mitt forsvant. Men hver gang fokuset kom tilbake på selve veien, så lurte jeg på hvorfor det ennå var så langt igjen. Jeg hadde jo gått så lenge.
«Jeg kommer aldri frem», tenkte jeg etterhvert. Så smeltet tankene sammen med den mørke skogen igjen. Og jeg forsvant på nytt.
Minuttene føltes som timer. Jeg «våkner» og tenker på veien igjen. «Dette går faktisk ikke», mumler jeg for meg selv når jeg oppdager hvor jeg er i løypen. «Jeg kan ikke gå i hele kveld», tenker jeg. «Jeg orker ikke å gå helt frem». «Jeg må snu». «Jeg klarer det ikke, jeg gir opp». Det føltes som om turen skulle vare inn i evigheten. Som om jeg hadde gått i mange timer. Det føltes meningsløst å fortsette. Jeg ville aldri komme frem. Det ville koste for mye. Målet var uoppnåelig.

Flere ganger tenkte jeg at dette ble for tungt. Turen var et ork. Jeg hadde ikke lyst eller mot til å gå videre. Lysene fra gatelyktene var ekkelt gule, og tok aldri slutt der fremme.
Jeg fortsatte å gå. Men det var bare beina som gikk. Hodet var en annen plass. Alt kjentes så håpløst.

Håpløst.
Håpløst.
Håpløst.

Beina gikk på autopilot.

Jeg så målet dukke opp i det fjerne der fremme. Det kjentes nesten litt overraskende. Mine tanker om at jeg aller helst ville snu forsvant gradvis nå. Kjente litt på at «dette kan jeg jo klare». Hvert skritt bar plutselig lenger. Veldig snart skjønte jeg at dette faktisk kunne gå helt fint.
Ja, beina var slitne, og det var enda litt igjen.
Men det var så rart. Plutselig var det ikke vanskelig å gå.

«Jeg kommer frem», tenkte jeg – på grensen til munter i sinnet. Jeg kjente på lettelsen. Det som virket helt umulig for bare litt siden var nå et mål jeg visste jeg ville nå. Takket være beina, som tilsynelatende hadde «begynt for seg selv».
Da jeg kom frem, så var jeg så «oppglødd» at jeg faktisk gikk enda litt lenger. Det føltes naturlig, selv om overskuddet kom som lyn fra klar himmel.

Så moralen er – min venn – at selv om alt synes mørkt og håpløst ut, så er det viktig å bare jobbe videre mot målet, og aldri stoppe opp. Uansett hvor tungt det måtte føles underveis, så bærer beina deg videre.
Det er underbevisstheten som jobber.
Og plutselig ser man det. Det dukker liksom opp av intet. Lyset i andre enden av tunnelen.
Selve livet. Navigeringen blir så mye lettere når man ser målet.

Og når du kommer helt frem, så får du lyst til å gå enda lenger.

Siste saker