Annonse
Askøy VVS
AlexanderS.R

Den tunge ungdomstiden

TIdligere har vi fortalt solskinnshistorien om Alexander S. Rødland som fikk IT-pris av selveste Microsoft. Nå forteller vi bakgrunns­­historien hans, som er langt mer dyster.

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 23. april 2015, 14.26  /   Portrett  

Det var under vårt første møte med Alexander at hans forhistorie ble «rullet opp» for oss. Vi skulle intervjue han i forbindelse med den høyt hengende MVP-prisen erdalitten fikk av Microsoft for sitt engasjement og hjelpsomhet i forbindelse med bruken av nettbrettet Surface. Da vi spurte om bakgrunnsdata, bosted og slike vanlige «faktaboks-info», så kom det frem små drypp som enhver journalist fatter interesse for. «Angst» og «mobbing». Så jeg spurte 28-åringen om jeg kunne få lov til å snakke med han om dette også.
– Jeg har blitt frisk ved å stadig sette meg nye mål. Ett av dem var at jeg skulle være åpen om min fortid, forteller Alexander.

– Ikke synd i meg

Så sitter vi altså på Baker Brun på Kleppestø senter og prater om den langt mindre hyggelige oppveksten hans. Han gjør det klart med en gang at han ikke ønsker en sak der han fremstilles som et offer, og poengterer at det på ingen måte er synd på han.
– Ja, jeg hadde det jævlig i lange perioder. Men det er slett ikke synd på meg. Jeg hadde mange venner i barndommen og ungdommen også. Det er mange som har hatt det langt verre enn meg, understreker han.
Glad-historien om IT-prisen har ikke gått upåaktet hen på Askøy. AskøyMagasinet opplevde rekordvisning på Facebook-linken knyttet til saken, og Alexander selv beretter om svært mange som har påpekt at de har lest den kjekke saken. Han føler da heller ingen grunn til å skjule at livet smiler om dagen.
– Akkurat nå har jeg det så bra som man kan få det, tror jeg. Selvtilliten er på topp, ikke minst i forhold til arbeidet jeg driver. Folk ønsker å ha meg med fordi jeg er god. Det gjør noe med selvfølelsen, smiler han.

– Tunge år

Det dukker raskt opp lenker til eventyret til H.C. Andersen; «Den stygge andungen». I dag sitter han på kafeen med en varm kopp kakao og smiler. Som en «Most Valuable Professional» fra verdens største selskap, Microsoft. Og forteller om vonde år, og da spesielt de tre årene på ungdomsskolen i Florvåg. Den «midlertidige» skolen som manglet alt, og trolig ikke hadde vært lovlig å bruke i dag.
– De årene på ungdomskolen var tre lange og tunge år. Det var tre år der medelever på en strukturert måte gjorde det de kunne for at jeg ikke skulle ha det bra, sier han.

Ble forlatt i skogen

Men vi hopper tilbake til de første leveårene, for å ta det i kronologisk rekkefølge. Han forteller om en mamma og pappa som alltid har vært der for han, og som han er umåtelig glad i. Han forteller også om besteforeldre like i nærheten, hvor han alltid var hjertelig velkommen. Likevel skal han helt tilbake til «så lenge han kan huske» for å begynne historien.
– Jeg har helt siden jeg var liten hatt en bekymring inni meg. En form for mild angst som var der allerede som 3-4-åring. Men jeg har aldri kunnet sette fingeren på hva som gjorde meg urolig. Så lenge jeg hadde faste og trygge omgivelser, så var alt ok. Men jeg måtte på en måte ha kontroll på folk rundt meg hele tiden, ellers ble det vanskelig, sier han.
Han var ikke mer enn tre eller fire år da han opplevde et grusomt minne som har brent seg fast i han. Dette var på Davanger, der han bodde et års tid.
– Det var noen større barn som hele tiden var stygge med meg. Og jeg glemmer aldri da de tok meg ut i skogen og fortalte skremmende historier om bø-menn, for så å løpe fra meg og la meg bli igjen alene i skogen. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg derfra, men jeg kan ennå huske skrikene og redselen. Jeg var livredd, det var ingen som hørte ropene, forteller Alexander.
– Det skjedde flere stygge hendelser før jeg begynte på barneskolen. En gang var det en gutt som kastet en stein så hardt i hodet på meg så jeg silblødde, husker han.

Angsten lå der

Fra femårsalderen bodde Alexander og hans foreldre like ved Erdal barneskole. Han har to yngre søsken, Isabell (19) og Marius (17). De er såpass mye yngre at Alexander ikke hadde spesielt mye omgang med dem som barn eller ung.
– Den første tiden på barneskolen var grei, og jeg hadde noen venner som jeg lekte med, begynner han.
– Men jeg hadde denne underlige angsten som aldri glapp taket. Det var en slags frykt om at alt som kunne gå galt ville gå galt. Jeg ville ikke være med på ferie, for jeg var redd for at det ville skje noe forferdelig på en slik tur. Jeg husker også at jeg noen ganger bare gikk hjem i friminuttene. Jeg husker ikke hvorfor, men har blitt fortalt i ettertid at jeg gikk hjem fordi det var ugreit på skolen.

Mobbingen starter

Fra tredje klasse begynte mobbingen, i hvert fall den han kan minnes.
– Det var alt fra dylting og kallenavn til at de tok ranselen min og truet meg. I perioder skjedde dette ofte. Formålet var å fremskaffe en reaksjon fra meg og gjøre meg sint, forteller Alexander.
– På skoleveien var det hele tiden slik at jeg gikk med en frykt for hva de skulle finne på. Jeg husker hvor lettet jeg var hver gang jeg kom til det punktet på skoleveien hvor min far kunne se meg. Da var jeg trygg, smiler han.
– Hvordan var det i fritiden?
– Jeg hadde en del andre venner enn dem jeg gikk i klasse med. Disse så ikke dette mobbemiljøet på samme måte. Og jeg ble ikke plaget da.

Helsesøster

Mobbingen på skolen pågikk over så lang tid at helsesøster ble koblet inn. I begynnelsen var ikke Alexander så villig til å ta disse samtalene, men etter hvert følte han at timene med henne ble et kjærkommet avbrekk i hverdagen.
– Det begynte å skje en del ting på den tiden. Det ble kalt inn til foreldremøte, for jeg hadde tatt igjen mot en av de kjipeste mobberne. Foreldrene til denne gutten hadde ingen anelse om hvordan jeg var blitt behandlet på skolen, og de tok faktisk tak i dette problemet med sin egen sønn. Det hjalp, for plutselig begynte vi å snakke til hverandre på en annen måte, og i ungdomsskolen ble han en av mine beste venner.
Alexander forteller om hvordan han reagerte da han så andre elever bli plaget. For det var ikke bare han som fikk gjennomgå.
– Jeg visste at det var feil, men jeg fikk en følelse av at «endelig får jeg fri». Og dersom den som ble mobbet var en elev som i tillegg hadde plaget meg tidligere, så husker jeg at jeg også fikk en følelse av skadefryd, erindrer han.

Alltid være snill?

Alexanders mor fortalte ham alltid at han måtte være snill med andre, og aldri måtte slå. Etter ti år med intens mobbing og plaging av sønnen har det gått så langt at hun skal ha endret mening.
– Nå sier hun at man aldri skal slå, først – sier han.
– Jeg er ikke uenig. Den livsfilosofien om at man skal være snill mot andre hjelper bare om man blir respektert. Når man opplever vedvarende mobbing til tross for at man er grei tilbake, skjønner man at det ikke virker, sier han.
– Hvis du kort skal beskrive din tid på barneskolen, hvordan blir det?
– Jeg har fortrengt store deler av denne tiden. Jeg var veldig mye alene, og jeg ble plaget mye. Det er det.

Vonde år på ungdomsskolen

Det verste med denne historien er at den egentlig ikke helt har begynt ennå. Først i ungdomsskolen ble mobbingen og plagingen ble riktig ille.
– Om du spør om en kort beskrivelse av disse tre årene, så vil jeg enkelt og greit si at de var jævlig. Det var en helt spesiell tid på en helt spesiell skole. Minnet som har brent seg fast er faktisk hvordan jeg i alle friminutt søkte meg bort fra alle mobberne. Dette var jo Florvåg midlertidig ungdomsskole, og den hadde ingen uteplass. Bare en riksvei som gikk gjennom skolegården. Elevene fikk lov til å oppholde seg inne i friminuttene, men jeg gikk alltid ut. Minnet som har brent seg fast er at jeg gikk ute i ufyselig regnvær med min discman og hørte på musikk, forteller Alexander.
– Sånn var det hver dag. Alle friminutt, sier han.
Han beskriver skolemiljøet som absurd, og forteller spesielt om en jentegjeng på 3–4 personer som forsuret miljøet så til de grader.
– Det var ikke jeg som hadde det verst. Noen måtte rett og slett bytte skole, for de maktet ikke mer. Jeg husker det var en lærer som rett og slett kalte klassen er dyrehage. Og han rektor Leiv Jan Nielsen burde egentlig vært advokat. Han hadde blitt verdens beste advokat. Han har en høy stjerne hos meg, for han gjorde virkelig en god jobb i sitt forsøk på å holde kontroll på skolen og elevene, sier Alexander.
Ble bok av mobbingen
Miljøet på denne skolen rundt århundreskiftet har blitt skildret i en bok skrevet av en VG-journalist. «Hopp da, så er vi kvitt deg» tar for seg flere mobbesaker på denne tiden, også Alexander sin.
– Det fristet lite å stille opp i den boken. Men samtidig tenkte jeg at hvis ikke jeg forteller, hvem gjør det da, liksom.
– Det ville ikke vært lovlig å gå på en slik skole i dag, tror jeg. Ingen uteplass, ingen ballplass og falleferdige bygg. Vannet var konsekvent enten kokende varmt eller iskaldt. Noen ganger fikk vi støt av vannet på grunn av jordingsfeil. Hele skolen var direkte fæl for alle involverte, både lærere og elever, sier han.
Alexander mener at de fleste lærerne så galskapen i alt som foregikk av mobbing på skolen.
– At jeg møtte forståelse fra lærere var i grunnen en trygghet for meg, sier han.

– Gråsone

Alexander forteller om en rekke episoder hvor han ble trakassert og plaget. Alt fra å få alle klærne dynket i dameparfyme til å bli dyttet foran bussen. Det siste kunne selvsagt gått riktig ille.
– Jeg ble så forbanna da at jeg slo til han som gjorde det. Det endte med at jeg ble den store stygge ulven, erindrer han.
– Er det greit å slå da?
– Oj, dette er egentlig en gråsone, sier Alexander med et skjevt smil.
– Husk at jeg hadde bak meg ti år med plaging. Ingen fortjener å bli behandlet som en dritt slik jeg og mange andre ble, poengterer han.
– Når ingenting annet hjelper, så kan det være innenfor å ta igjen.

Offentlig utskjelling

Videre lar han oss høre et opptak som ble sendt «live» på en uoffisiell nettradio. Noen på skolen hadde bestilt en tulle-telefon, hvor han av en tøffing skulle beskyldes for å ha stjålet en mobiltelefon og truet med å bli rundbanket og knust om han ikke møtte opp på Erdal barneskole med telefonen med en gang.
– Jeg hadde nettopp kjøpt meg en slik telefon for penger jeg hadde tjent på en sommerjobb, forteller Alexander.
Opptaket er ikke for sarte sjeler, det kan vi skrive under på. Det endte med at faren fant frem et balltre for å forsvare sønnen om det skulle komme en gjeng på døren. Forholdet ble også politianmeldt.
– Det var grusomt. Og det virket som om flere av mobberne skjønte at det hadde gått litt langt. I hvert fall avtok mobbingen etter dette, forteller han.

PC-interessen hjalp

I 2007 begynte Alexander på Askøy videregående skole. Han sier at han bare turte å søke på det kjente. Urolighetene lå latent i kroppen i alle disse årene. Angst for at det kunne skje noe forferdelig på en skole i byen.
– Det var noe mobbing også på videregående. Husker det var folk som spyttet etter meg. Og at min nyeste mobil og hele meg ble dynket med vann. Og nettsiden jeg laget ble hacket av medelever. Så det skjedde ting også der, sier han.
– Men dette var tiden da PC-interessen tok av, og jeg ble så god på dette at det var stadig flere som kom og spurte etter hjelp. Det å kunne ting gir en gevinst, det er det ikke noe som helst tvil om.

Møtte «veggen»

Da Alexander kom ut i arbeidslivet sa det plutselig stopp. Han hadde bare vært i jobb i drøyt fem uker i en dataforretning på Kleppestø senter.
– Det var da det sa stopp, også fysisk. Jeg satt tre måneder i sofaen hjemme med min mor og far på hver side. Jeg sov lite og var skikkelig syk, forteller han.
– Jeg må berømme både lege og spesialister for måten det ble jobbet på for at jeg skulle bli frisk og komme tilbake i arbeidslivet. Også NAV var en nøkkelspiller i denne fasen. Jeg kan ikke få skrytt nok av det dette teamet gjorde for meg, nikker han.

Viktige personer

I 13 måneder var Alexander borte fra arbeidslivet grunnet denne sykdommen. Da fikk han tilbud og takket ja til en femti prosent praksis-stilling på IT-avdelingen i Askøy kommune. Samtidig gjorde han seg ferdig med sitt andre fagbrev. I denne perioden møtte han to personer som har betydd veldig mye for han. Han ber om å få nevne navn, for de har begge vært til stor inspirasjon for han.
– Det er teamleder Willy Solberg i kommunen og IKT-lærer Håvard Hatlevik på Bjørgvin VGS. Meget flinke personer, både faglig og som medmennesker, skryter Alexander.
Han forteller at læreren hans ble en meget god venn også på privaten, og at han ble nylig bedt om å være forloveren hans da han skulle gifte seg.
– Han har lært meg en ny måte å tro på meg selv. Og han var den første som ga meg en sekser i et fag. Etterpå sa Håvard at han var usikker på hvem som hadde lært mest, meg eller han, ler Alexander.

Nye idéer

Etter to år i praksis fikk han lærlingejobb på IT-avdelingen i kommunen. Og dermed er ringen foreløpig sluttet. Han har i dag en 70 prosent stilling, og dessuten 100 prosent studier. Samt en ulønnet journalistjobb for en nettavis for datainteresserte.
– Det er litt rart at folk spør meg om hva jeg skal gjøre når jeg fått min bachelorgrad. Hvor jeg skal jobbe da. Folk har liksom ikke noe forhold til at det går an å ha flinke folk i det offentlige også, sier han litt oppgitt.
– Jeg har et spennende prosjekt på gang, som jeg har lyst til å prøve ut i offentlig sektor. Det er nye idéer, og det kunne vært gøy å fått prøvd det ut, sier han – uten at han vil avsløre mer.
For tiden bor han hjemme hos mor og far. Kanskje litt rart med tanke på alderen, men det har sine forklaringer – ikke minst det økonomiske spekteret. Boligmarkedet er ikke laget for NAV-støtte og lærlingelønninger, akkurat.
– Jeg ønsker ikke å leie heller, så da blir det slik inntil jeg får full jobb og kjøpt noe eget, sier han.

Engasjert

Noen ganger snakker Alexander som en politiker. Engasjert og løsningsorientert. Han leser om Askøy kommunes utfordringer i avisen, og gremmes over at ikke mennesket er mer i fokus i skolen.
– Jeg føler ting blir oversett og glemt. Og for å være en del av en vekstkommune kjenner jeg at det blir litt pinlig å kutte i midler til skoler og skoleelever. Barna er «dømt» til å være på skolen, og det er få som taler deres sak, sier han.
Alexander blir svært engasjert når vi snakker om mulige linker mellom mindre penger til skolen og mobbing. Han lurer på om det må skje noe dramatisk før man våkner.
– Vi har sett tragiske saker over hele verden. Elever som er i-stykker-mobbet i land som USA, og hva de kan utrette. Må en elev bli dyttet foran bussen og bli drept før vi våkner? Må en lærer bli skadet? Hvis det er elever som gruer seg til å gå på skolen på grunn av mobbing, så må vi gjøre noe med det, krever Alexander.
– Askøy er en vekstkommune. Det betyr egentlig «kom til oss». Og da må skolene og bevilgningene til elevene være på plass, formaner han.
– Har du noen råd til dem som blir plaget i dag?
– Ja, det er å søke hjelp, eller varsle. Det vil være begynnelsen på slutten, forsikrer Alexander.

Siste saker