Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Illustrasjon: iStock
Illustrasjon: iStock

Do-sex og rabiate katter

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 17. februar 2016, 8.30  /   Sånt som skjer  

Som journalist har man en iboende trang til å lete etter de beste sakene. Stoffet som «alle» må lese og som kan skape engasjement og debatt. I journalistkretser er man på en evig jakt etter slike «snakkiser». Sakene som alle andre medier bare MÅ referere fra. Selv har jeg bare hatt noen få slike, og ingen av dem kan på noen som helst måte kvalifisere for Pulitzerprisen akkurat.

Det er noe parodisk over hvilke lokale saker som går til topps og som blir publisert i nasjonale medier. Som oftest må det være et kuriøst preg over saken. Husker da jeg snakket med vakten på lensmannskontoret på Askøy for ti-tolv år siden. Han skumleste høyt gjennom journalen for å finne saker som kunne være verdt å nevne, og jeg ba han stanse opp da han nevnte noe om en katt. Dyr er godt stoff.
«Hva sa du om katten?», spurte jeg. «Nei, det var ikke noe spesielt. Den skapte seg litt», sa betjenten og fortsatte nedover på listen. Allerede etter disse linjene visste jeg at jeg hadde en kjempegod sak. Det er journalist-genet som slår inn i brøkdelen av et sekund. I dag kan man kanskje kalle det «klikk-genet».
«Tilbake til katten», sa jeg og spurte og grov om alt som hadde skjedd. Betjenten skjønte sikkert ikke stort av min nysgjerrighet. Men han svarte, og jeg fikk en kanonsak om en rabiat katt som hadde skapt så mye rabalder på hjemmebane at eieren til slutt hadde tilkalt politiet. Etaten fikk et svært strev med å få kontroll på dyret, og den ene politimannen hadde blitt klort til blods.
Ingen stor og viktig sak, men den nådde både VG og Dagbladet. «Dette har skjedd på Askøy i år», liksom.

Når barnebarna mine en gang spør hvilken sak jeg som journalist hadde flest lesere på, så må jeg nok krype til korset og fortelle om det nærmeste vi kommer en «sex-skandale» på Askøy. Eller kanskje vi heller skal kalle det en dritt-sak, bokstavelig talt.

Det hadde vært festival på Kleppestø-kaien i anledning et eller annet jeg ikke husker i farten. Det hadde vært tivoli og familieunderholdning på dagtid, og på kvelden hadde Hellbillies entret scenen til stor glede for livlige askøyværinger i festhumør.
Mandagen kom, og jeg skulle skrive litt i lokalavisen om hvordan dette arrangementet hadde gått for seg. Jeg snakket med arrangøren. Som skrøt av alt og alle. Som seg hør og bør.

Like etter fikk jeg et tips fra en bekjent. Det hadde skjedd noe morsomt på den festivalen, sa han. «Okei», sa jeg – og var lutter øre. Han fortalte videre:
«Det var en av disse toalettbåsene. Det var to stykker som var så glade i hverandre at de lurte seg inn for å ha seg», lo tipseren.
«Jaha…, men det er vel ingen sak for avisen akkurat», svarte jeg.
«Jeg er ikke ferdig», sa han og tok en kunstpause. Så kom det:
«Hele båsen hadde gynget og gynget, og etter hvert så kraftig at hele toalettbåsen veltet og smalt i bakken. Det hadde strømmet til med vakter, politi og helsepersonell som brøt opp døren for å komme eventuelt skadde til unnsetning. Og der fant de altså to stykker med buksene på knærne og piss og drit over hele seg. Haha!»

Jeg ble helt satt ut. Jeg husker at jeg brukte noen sekunder på å tenke meg om. Var dette nødvendigvis noe for offentligheten? Valget sto mellom å droppe saken, eller gjøre min «største sak» ever. Jeg havnet på det siste. Hentet inn det jeg kunne få fra politi og arrangør, og hyret inn en som kunne tillegge saken en fin illustrasjon.

Saken nådde raskt alle nasjonale medier. NRK, VG, BT, Aftenposten og alt. Husker jeg var litt stolt over at den til og med var hovedsak på Text-TV! For en journalist som klarer å sette dagsorden i Norge!

Husker ikke helt om saken ble nominert til SKUP-prisen.

Siste saker