Annonse
Vurderer du ny bil? Besøk SPZ Bil!
EirikTørnblom

Eirik den matglade

Eirik Tørnblom, opprinnelig fra Ask og daglig leder av Dickens, startet nylig firmaet «Good» på Lagunen kjøpesenter.

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 23. april 2015, 14.18  /   Røtter fra Askøy  

Man trenger ingen dokumentasjon og kildehenvisning for å fremlegge påstanden om at restauranten Dickens nærmest er som en institusjon å regne for de aller fleste bergensere. I hvert fall dem med noen år på baken.
– Restauranten har jo vært sentral i bybildet i nesten tretti år nå. Den har en av de beste plasseringene i hele Bergen, smiler Tørnblom.
Den ruver godt på Kong Olav V´s plass like ved Den Blå Steinen, og lokker til seg både nye gjester og gjengangere.
– Eierne har vært tro mot konseptet helt siden Dickens åpnet i 1987. Vi har holdt på stilen og dermed fått innarbeidet en forutsigbarhet som har sikret lojale kunder i alle disse årene. Det er nok en av grunnene til at restauranten går så godt, nikker 41-åringen.
Restauranthuset består også av en pub ved navn Kontoret. Den har et engelsk preg og er viden kjent for sitt gode utvalg av Whisky og øl.
– Også Kontoret har beholdt sitt preg gjennom en årrekke. Jeg tror det er lurt å holde på stilen. Da vet publikum alltid hva man får, poengterer Tørnblom.
Han forteller at Hansa tidligere sto for rundt 70 prosent av omsetningen av øl på Kontoret. Nå har dette endret seg.
– I dag har Hansa under femti prosent av totalsalget. Resten er spesial-øl og øl fra mikrobryggerier. Folk har bedre økonomi og ønsker å prøve ut ulike smaker, forteller Tørnblom.

Signatur-retter

– Hva tror du den jevne bergenser trekker frem om vi ber den beskrive Dickens?
– De vil nok trekke frem den flotte beliggenheten, og at det er et koselig og lunt sted. Dessuten tror jeg mange vil peke på signaturrettene våre. Både blåskjell og fiskesuppe er spesialiteter hos oss. For ikke å snakke om ostekaken, smiler han.
– Hvem går på Dickens egentlig?
– Det er i grunnen alle aldersgrupper, fra store til små. Vi har lunchretter for enhver smak. Men det er kanskje i første rekke unge voksne som er den største gruppen, forteller han.
– Tidligere var Dickens mer et drikke-sted på fredager og lørdager. Det var lange køer utenfor her hver eneste helg. Men vi har valgt å drive det mer mot mat også på denne tiden av døgnet, så vi har styrket oss på den biten.
– Dessuten er konkurransen blitt mye større blant drikke-stedene, minner han om.

Very Good

I januar åpnet Tørnblom det som han ubeskjedent kaller Vestlandets første Street Food-restaurant. Det skjedde på kjøpesenteret Lagunen i Fana.
– Konseptet er inspirert av den hurtige, enkle og smakfulle Street food-trenden som brer om seg over hele verden, forteller Tørnblom.
Restauranten heter «Good», og er ment å være et begrep man setter foran maten man ønsker seg. Det kan være alt fra «Good street food» til «Good for you» (sunne råvarer), eller til og med «Good to go» (takeaway).
Det nye konseptet finner sted på samme plass og med samme eiere som «Smak & Behag».
– Det var på tide å endre litt på opplegget, og tilbakemeldingene så langt er gode. Vi satser på enkle og smakfulle retter, forteller han – og skryter av blant annet å kunne tilby naturell yoghurt produsert på Ostegården i Fana.
– Det hele har fått et mer urbant preg enn før, og vi prøver å kunne tilby alle aldersgrupper noe de liker. Det skal serveres raskt, men kvaliteten skal være god, poengterer han.

Frihet som barn

For oss vanlige dødelige er mat en livsnødvendighet i seg selv. For Eirik og hans familie er maten bokstavelig talt blitt et levebrød. Hans far, Gunnar Tørnblom, er utdannet kokk og var direktør i Baragruppen. Han hadde en tid nesten 300 ansatte under seg, og drev restauranter og kafeer flere steder, blant annet i kjøpesentrene Lagunen og Kløverhuset. Dessuten hadde han pizza-kjeden Dolly Dimple’s i sine hender.
I dag eies Nye Dickens Bergen AS av Eirik og broren Tonny, i spann med høvdingen. Det er Eirik som har jobben som daglig leder.
Mat er noe som Eirik håndterer både på jobb og privat. Han har bak seg en kokkeutdannelse med læretid på Wesselstuen, og liker å diske opp hjemme også.
– Vi har et travelt liv, og både meg og min kone liker å trene mye. Dermed gjelder det å finne gode, sunne og raske retter, understreker han.
– Ingen «grandis» hos dere da?
– Det er heller sjeldent. Jeg liker Grandiosa, jeg. Men det er ikke spesielt spennende, smiler han.
Eirik har altså bosatt seg i Åsane, men forteller hjertelig om sin oppvekst ved Storekleiven på Ask. Her vokste han opp sammen med mamma Aud, pappa Gunnar og sin tre år yngre bror, Tonny. Og historien begynner 14. april 1974.
– Det var en fantastisk plass å vokse opp. Fritt og fint, og lite biler. Vi lekte ute hele dagen, omtrent fra vi kunne gå. Det var mange barn i området, så vi hadde alltid noen å være med, mimrer han.
– På gården til besteforeldrene mine i Frydenlund var vi også veldig ofte. Der bor min onkel nå. Her ble det ofte overnatting, og vi koste oss med alle dyrene og jordbærene i åkeren. Nei, det var et eldorado for oss å vokse opp der, ler Eirik.
– Det at vi hadde det så fritt og fint, er hva jeg husker best fra barndommen, forteller han.

Fotball og trening

Fotball har alltid interessert ham, og han begynte tidlig å spille for Ask nede på Finamyren.
– Jeg holdt på i Ask til jeg var rundt 17 år. Jeg spilte spiss, og var ganske god helt til vi begynte å spille med offside, ler han.
Å trene har vært en vesentlig del av hans liv. Som 16-åring begynte han å løfte vekter og trene styrke for fullt. Først privat, men etter hvert også på treningsstudio. Det er noe han har fortsatt med i årene etter.
– Den gangen trente jeg 4-5 ganger i uken. Jeg ble motivert av å se utviklingen, og har alltid likt styrkeløft, sier han.

Reiste «down under»

Som 26-åring reiste han til Australia for å studere på hotell-høyskole. Både ledelse og fokus på hotell og restaurantdrift inngikk i disse studiene. De tre årene på universitetet Manly like utenfor Sydney ble veldig gode og minnerike.
– Det var 550 elever på skolen, og jeg vil tippe at rundt 100 av disse var norske. Faktisk var det fire-fem askøyværinger som gikk samtidig med meg.
– Disse årene er noe av det beste jeg har vært med på. Det var et godt klima på skolen, og jeg fikk trent mye. Pluss at det var tid for strand og sol. Men det er ikke til å komme bort fra at det også var tøffe tak med tanke på skolearbeid.
– Fikk du reist hjem noen turer også?
– Ja, men bare to ganger i løpet av de tre årene jeg studerte. Om man er heldig, så klarer man turen på under ett døgn. Det er slitsomt.
Han ankom Sydney akkurat da OL pågikk i byen, og fikk dermed opplevd noe helt spesielt.
– Vi fikk ikke anledning til å gå på noen OL-arrangementer, for vi gikk rett i gang med studiene. Men vi fikk se og oppleve hvor vilt det egentlig var. Alt sto på hodet de ukene der.

Ingenting i Rognan

Da han var ferdig med studiene som 29-åring bar det tilbake til gamlelandet og fast jobb som daglig leder på et hotell ved Rognan i Salten i Nordland.
– Det var for så vidt greit. Men å komme fra verdensbyen Sydney til 3000 innbyggere i Nord-Norge var litt av en overgang. Uten nettverk av noe slag, så ble det ikke noe jeg ville satse på, innrømmer han.
Dermed ble det bare drøye fire måneder på plassen som senere ble berømt for realityserien «Alt for Rognan». Sommeren 2004 overtok han som daglig leder på Dickens og ble medeier fra november samme år.

Tilbake til Askøy?

Eirik giftet seg med Tertnes-jenten Tone, en kollega han traff da han jobbet et år som restaurantsjef på Ikea. Sammen har de fått Mine (5) og Tian (3). For tre år siden bygget de nytt hus på Toppe.
– Det er en fantastisk plass å bo for ungene. Det er gangavstand til Mjølkeråen skole og lekeområder. Vi trives veldig godt, forsikrer han.
Så tilbake til Askøy flytter han altså ikke? Tja, han drar på det.
– Jeg tenker at det ville være veldig synd om barndomshjemmet vårt en gang skulle bli solgt ut av familien. Det har vært i familiens hender siden det ble bygget. Så om dette huset skulle bli «ledig», så ser jeg for meg at jeg får lyst til å dra tilbake. Men spør jeg min egen familie, så tror jeg tommelen vil peke nedover. Og det forstår jeg jo. Barna danner sine egne røtter, og Tone er selv fra disse kanter, sier han.
– Så kanskje en gang i fremtiden når ungene er ute av redet?
– Ja, kanskje da, ler han.
– Regner du deg selv som en ekte askøyværing?
– Ja, klart det. Det er jo der jeg kommer fra. Det er Askøy som er hjemme for meg.
– Har du kontakt med gamle venner fra barndommen og ungdommen?
– Jeg har jo bestekompisen min Lars som fortsatt bor der ute. Ellers er det litt kontakt via Facebook. Det er et glimrende verktøy for å holde kontakt. Det gjelder jo også venner fra tiden i Australia.

Liverpool tapte

Han er også lidenskapelig opptatt av engelsk fotball, og da fortrinnsvis sitt kjære Liverpool. Tilfeldighetene ville det slik at vårt intervju finner sted dagen etter at erkerival Manchester United har vunnet 2-1 på Anfield. Der kapteinen Steve Gerrard fikk 45 sekunder på banen før han ble utvist. Eirik Tørnblom er tydelig preget av det sure nederlaget.
– Det er en forferdelig blåmandag, det kan jeg love deg. Det tar tid å hente seg inn igjen.
– Hvor lang tid snakker vi om før du fungerer normalt igjen?
– Hele den dagen går med… pluss litt til.
– Dagen etter er humøret tilbake?
– Litt ut i uken, sier han med et skjevt smil.
– Brann da? Følger du med der også?
– Før var jeg ganske opptatt av Brann, men nå er interessen helt vekke. Jeg tror det har noe med nivået å gjøre, svarer han.
Av andre interesser nevner han jakt, filmer og krimserier (både film og bøker).
– Så liker jeg å gå på tur i skog og mark. Både alene eller sammen med de små. Det er gøy.

Skadet ryggen

I desember 2009 falt han på isen og skadet ryggen stygt. Han forteller om store komplikasjoner, hele syv operasjoner, prolaps og implantat.
– Det har vært en vanskelig tid. Det endte opp med at jeg måtte stive av ryggen to ganger. I to perioder har jeg vært på rehabilitering i Fjaler, som har hjulpet meg godt både mentalt og fysisk, forteller han.
– Det har vært perioder med mye smerte. En tid fryktet jeg at jeg ville bli ufør, og at jeg aldri mer kunne jobbe eller trene. Jeg så for meg et liv uten noe å ta meg til. Det var deprimerende tanker, innrømmer han.
Egentlig var han sykmeldt langt lenger enn det velferds-Norge «tillater» han. Arbeidsgiver kunne med støtte fra lovverket sagt takk og farvel, men med en pappa som sjef, så går det ofte litt greiere.
– Han er en tålmodig arbeidsgiver, smiler Eirik.
– Ryggen er bedre nå. Nå går jeg to ganger i uken og trener med personlig trener, samt to treninger alene. Så jeg føler virkelig at formen og ryggen fungerer bedre nå, og det er jeg veldig glad for.

Siste saker