Annonse
Ravnanger Hus – du har drømmen, vi realiserer den
Terapi: Joakim Svarstad (30) bruker kunsten som terapi, og har blitt en kløpper med både maling og dikting. Foto: Yngve Johnsen
Terapi: Joakim Svarstad (30) bruker kunsten som terapi, og har blitt en kløpper med både maling og dikting. Foto: Yngve Johnsen

Et menneske på bunnen – på vei opp

Dette er historien om en mann som har sett døden i hvitøyet flere ganger, men også om en person som har klart å reise seg. Nå fylles livet til Joakim Svarstad (30) med håp.

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 17. desember 2015, 13.02  /   Samfunn  

Vi fikk i november en epost til redaksjonen i AskøyMagasinet. Avsender var Joakim Svarstad. «Hei, eg har lyst til å bidra med eit dikt til det flotte magasinet dykkar», skrev han, og la ved diktet «Svarte dråpar». Det gjorde inntrykk.

En advarsel

– Det er en del år siden jeg skrev det diktet. Jeg var blakk og ruset, og lurte vel på om livet hadde noe mer å by på enn dette helvetet, sier Joakim med et lite skjevt smil.
Vi treffer han i en enebolig på Askøy, der han midlertidig bor hos sin storesøster og hennes familie. Etter at vi leste diktet hans, så skjønte vi at dette var en mann som trolig hadde en vanskelig forhistorie å vise til. Vi tok kontakt for å snakke nærmere med Joakim.
– Diktet sier også noe om at det er en visshet om at det finnes noe bedre. Dessuten er det en slags advarsel til andre ungdommer som blir fristet til å prøve narkotiske stoffer. Med dette diktet har jeg et ønske om å formidle at de bør si nei. Det fører så mye elendighet med seg. Man mister kontrollen før man vet det selv, sier han.

Oppvokst i Svelgen

Det å fortelle en broket livshistorie til en journalist i løpet av en time eller to er en prøvelse for noen og hver. Joakim virker å være trygg, men innrømmer at situasjonen er litt spesiell.
– Dette har jeg aldri vært borti før, sier han med en antydning til nervøsitet i stemmen når undertegnede finner frem blokken.
Vi ber han ta det helt fra begynnelsen. Og da skal vi inn til tettstedet Svelgen i Bremanger kommune. Det er her han er født, det er her han er vokst opp – og det er her marerittet begynner.
– Egentlig hadde jeg en fin oppvekst hjemme som barn. Men jeg ble mobbet av andre barn og unge. Jeg har rødt hår, og det var det nok til å få høre en god del erting og mobbing. Og det hjalp ikke så mye at jeg fikk høreapparat som tolv-åring, heller. Det var ikke spesielt populært, sier han med et snev av galgenhumor.
Hørselproblemene skyldtes noe som heter alport-syndrom, en sjelden forekomst knyttet til en nyresykdom.
– Jeg gikk en stund med svak hørsel. Det ble ikke oppdaget med det første. Læreren har fortalt oss at han trodde jeg ikke var helt «normal», siden jeg ble sittende å se ut av vinduet selv om han snakket til meg. Saken var jo den at jeg ikke hørte ham, forteller Joakim.
Da hørselskaden ble oppdaget ble det foretatt mange tester på Haukeland sykehus, siden det var påfallende at det hele skjedde relativt raskt. Det ble da altså påvist alport-syndrom, og at han før eller siden ville ha behov for nyretransplantasjon.

Feile folk

Det ble stadig vanskeligere å henge med på det venner foretok seg. Joakim prøvde seg på forskjellige idretter, men måtte stadig innlegges på grunn av sykdommen. Det var ikke lett å få kontinuitet i hverdagen. Den stadige mobbingen fortsatte, og gjorde ikke livet særlig enklere.
– Dette førte etter hvert til at jeg begynte å henge med feile typer mennesker. Allerede som 13-åring drakk jeg alkohol, og som 15-åring hadde jeg prøvd hasj.
Foreldrene oppdaget ikke hva som var i ferd med å skje. Joakim skulle flytte på hybel i Førde for å gå på videregående skole. Bare femten år gammel. Det er ikke uvanlig, men Joakim var allerede på vei utfor.
– Jeg husker jeg var redd for at mobbingen skulle fortsette på videregående. Så jeg søkte raskt mot feile miljøer. Det var dessverre sånn at disse belastede miljøene ble et sted der jeg følte å være en del av noe. Følelsen av å bli akseptert var på en måte god.
– Er mobbingen du opplevde årsaken til at du ble narkoman?
– Jeg tror ikke at jeg skal legge all skylden på det. Men mobbingen gjorde at jeg fikk følelsen av at den personen jeg var ikke var god nok. Lavt selvbilde og selvfølelse gjorde nok valget om å ruse seg lettere, sier han.
– Men jeg synes det er viktig å påpeke at man velger å bruke rus selv, legger Joakim til.

«Det er sånn at når man prøver å overbevise seg selv om at en har kontroll, da har man allerede mistet den.»
Joakim Svarstad

Nyresvikt

Joakim reiste hjem til Svelgen i helgene. Foreldrene merket ennå ikke noe til misbruket, selv om politiet og folk i hjembygden begynte å fatte mistanke.
– Det ble jo en del festing i helgene der hjemme også, forteller han.
Da han var begynt på andre året på videregående kom nyresvikten som han egentlig gikk og ventet på.
– Det føltes likevel som at det kom brått på. Jeg måtte avbryte skolen og det var tre tøffe måneder som ventet. Inn og ut av rikshospitalet bar det. Denne tiden var jeg rusfri, selv om jeg før nyresvikten hadde begynt å rote med tabletter også, forteller han.
Det var faren som gav han en nyre. Da skrev de 2002, og han var 17 år.

Rus tok all plass

Joakim kom tilbake på skolen, og tok VK 1 Kokke-linjen. Men tiden ble preget av veldig mye rus. Dessuten ble psykiatrien koblet inn, for Joakim hadde nå ofte svært mørke tanker og flere selvmordsforsøk bak seg. Nå visste også familien.
– Rus ble alltid løsningen for meg. Det tok etter hvert veldig stor plass i livet mitt, og sterke stoffer som amfetamin ble min utvei. Helt håpløst egentlig.
En samtale han hadde med en sivil politimann husker han veldig godt.
– Det var en sommer vi var ute på hytten vår i Bremanger. Jeg traff han i Kalvåg, og fortalte om alt jeg hadde vært gjennom. Han ble veldig bekymret og sa rett ut at jeg måtte ha profesjonell hjelp. Det gjorde inntrykk, nikker han.
Ikke lenge etter tok en god kompis fra rusmiljøet sitt eget liv. Det gjorde også voldsomt inntrykk.
– Jeg raknet fullstendig. Kjørte på med rus, dag inn og dag ut.
Det endte med at han ble tvangsinnlagt på et avrusningskollektiv på Østlandet.
– Det var egentlig frivillig. Men de sa til meg at dersom jeg ikke hadde gått frivillig, så hadde de gjort det likevel, sier Joakim.
– Frivillig tvang, heter det vel, sier han med et lite smil rundt munnen.
Joakim-Svarstad-ansikt-AM-web

 

Nytt og bedre liv

På Fossumkollektivet i Spydeberg i Østfold fikk Joakim tre veldig fine år, der han ble avruset og fikk fullført VK kokkelinjen. Dessuten fikk han jobb ved kollektivet, han fikk seg kjæreste og i 2009 fikk paret en datter. Og han fikk mange nye og gode venner. Livet skinte til han, rett og slett.
Han siktet seg inn mot barnevernet og flyttet til Stavanger for å ta fatt på et utdannelsesløp på universitetet der. Ikke lenge etter sviktet den andre nyren til Joakim. På nytt måtte han gjennom transplantasjon, denne gangen med hjelp fra sin mor.
– Det var en tøff tid med mange komplikasjoner, medisiner og smerte. Jeg hadde blant annet tre avstøtninger som var svært vanskelig å komme seg gjennom, forteller han.
Han hadde vært rusfri i fem år. Nå bar det rett utpå igjen.

Ut og inn

– Det ble et sant helvete med hasj, amfetamin, ecstasy og sprøyter om en annen. Da var jeg så langt nede at jeg var nære en overdose hver eneste gang jeg ruset meg, sier han.
Det ble opprettet ny kontakt med Fosumkollektivet. Hans omgivelser og han selv mente at han ikke ville overleve om han ikke fikk hjelp umiddelbart.
– Det tok bare fjorten dager, og så hadde de ordnet plass til meg. Fantastisk gjort.
I åtte måneder bodde Joakim der. Han klarte seg fint. Behandlingen hjalp denne gangen også. Men det tok bare noen få dager etter at han spaserte ut av kollektivet før han var tilbake på kjøret.
– De trygge rammene forsvant. Strukturen i hverdagen var borte og terapien manglet. Så lett var det å havne utpå igjen. Jeg kom i kontakt med et veldig tungt belastet miljø på Østlandet, der elendighet blant falske venner var det vanlige. Også dødsfall, sier han.
En dag kollapset han. Han husker ingenting fra det, men våknet opp på sykehus to dager senere og ble fortalt at han ble funnet midt i veien på E18.
– Jeg visste ikke hvem jeg var engang. Jeg var helt borte.
Han ble etter hvert skrevet ut, og havnet i leiligheten sin igjen.
– Jeg låste døren, trakk for gardinene og slo av telefonen. Jeg ville bort fra alt. Etter hvert ble det til at jeg planla å komme meg til hytten på Bremanger. Og jeg husker at jeg planla hvilke narkotiske stoffer jeg måtte ha med for å «overleve», og at jeg satt der og diskuterte med meg selv. At dersom jeg måtte vekk, så måtte jeg bort fra alt, «vennene» på Østlandet og alle rusrelaterte stoffer. Det nytter ikke å rømme til hytten med bagen full av narkotika, forteller han.

Klippet alle bånd

Som sagt så gjort. Han pakket sakene sine og reiste «hjem». Og ingen narko medfølgte. Joakim satte en strek over alt og alle på Østlandet.
– Jeg har rett og slett bare klippet alle bånd, og har ikke vært i kontakt med noen derfra siden, sier han. Dette var i fjor høst.
På Bremanger kom livet sakte men sikkert tilbake. Mye hjelp fra familie, men også kunsten har fått han på rett spor. Han diktet og gikk på malerkurs. Disse interessene opptok etter hvert mer og mer av hans tid, og i dag har han en egen Facebook-side (Joakims Art) hvor han publiserer både malerier og dikt. Sakte, men sikkert, har Joakim funnet tilbake til seg selv igjen.
– Hvorfor skal vi tro at du klarer det denne gangen?
– Denne gangen kommer motivasjonen ut fra meg selv. Tidligere er det familien, psykologer og helsepersonell som har fått meg til å gjøre noe. Denne gangen forsto jeg det helt på egenhånd. Jeg hadde mistet kontakten med datteren min og brukte sånne mengder rusmidler at jeg skjønte at jeg ikke ville overleve. Nå er jeg rusfri fordi jeg selv vil det, sier 30-åringen – som også har fått tilbake kontakten med sin seks år gamle datter.
– Det betyr så utrolig mye, sier han.

 

Dikter: Ofte sitter Joakim med sin laptop og dikter. Han håper at han en gang kan snekre sammen et slags show á la Jon Hjørnevik, som er blant forbildene hans. Til høyre ser vi Joakim med datteren sin. Joakim har endelig fått tilbake kontakten med sin datter, som nå er blitt seks år gammel. Da han var ute på kjøret mistet han denne. Nå er gleden tilbake. Foto: Yngve Johnsen, foto t.v. privat

Dikter: Ofte sitter Joakim med sin laptop og dikter. Han håper at han en gang kan snekre sammen et slags show á la Jon Hjørnevik, som er blant forbildene hans. Til høyre ser vi Joakim med datteren sin. Joakim har endelig fått tilbake kontakten med sin datter, som nå er blitt seks år gammel. Da han var ute på kjøret mistet han denne. Nå er gleden tilbake. Foto: Yngve Johnsen, foto t.v. privat

 

Dikter og maler

– Og jeg kjenner på drømmen om å kunne skrive og det å kunne hjelpe andre ved å fortelle min historie, sier han.
Han har deltatt på «Åpen mic» på Kvarteret, og sier at han har latt seg inspirere av forfattere som Jon Hjørnevik, Jakob Sande og Sigurd Nesdal.
– Jeg har en liten drøm om å kunne snekre sammen et show a la Hjørnevik sine. Bruke litt av erfaringene mine, og ta i bruk litt galgenhumor.
– Jeg gir mye av meg selv i diktene mine. Men det er nok mange som vil kjenne seg igjen i tekstene også, sier Joakim.
Maleriene hans får også mye positive tilbakemeldinger. Man ser at han har sansen for kystlandskapet hvor han kommer fra.

Takknemlig

Joakim fikk altså anledning til å bo hos sin storesøster på Askøy, og håper etter hvert å skaffe seg sin egen leilighet.
– Jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg har fått av familien min. For mine foreldre har det vært et reinspikka helvete i mange år. Uvissheten om jeg i det hele tatt lever. Alle telefonene fra ambulanse, politi, leger og bekymrede venner. De har ikke hatt det lett, sier han med en liten brist i stemmen.
– En samtale med mamma har brent seg fast, da hun poengterte at jeg hadde vært ruset halve livet mitt, og 15 år av deres liv. Nå vil jeg gi litt tilbake.
– Hvor er du om fem år?
– Forhåpentligvis i en egen leilighet. To soverom må det være, ett til min datter. Så skal jeg ha en hund, en Jack Russel terrier, som vi hadde da jeg var liten. Og selvsagt tjene til livets opphold på eget vis. Håper at jeg har hatt en del foredrag bak meg.

Ønsker å formidle håp

Å holde forebyggende foredrag for ungdom er noe han brenner for å få til.
– Mitt hovedbudskap vil da være å få unge til å forstå at de lett kan miste kontrollen, og at man aldri må gi etter for fristelsen av å prøve narkotiske stoffer. Man blir veldig fort avhengig. Det er sånn at når man prøver å overbevise seg selv om at en har kontroll, da har man allerede mistet den, slår han fast.
– Dersom jeg bare kan hjelpe én person, så er det verdt det.
– Og dessuten kan det bidra til å gi håp til foresatte. Det er også viktig for meg å formidle et slikt håp, sier han.


Svarte dråpar

No er eg sleten,
eg har grene ein liten skvett.
No er eg lei meg,
fornuften den er vekk.

Det handler litt om fortid,
om jaget, og ting her nå.
Kulden den biter og gnager den også.

Eg verker i armer,
eg skjelver i bein.
Eg har tanker eg er redd for,
eg er berre nødt til å bli stein.

Eg er på veg til å gje opp,
for mange år, for store sår.
Eit meiningslaust stress
og eit finans elendig år.

Har du nokon gang nådd bunnen,
ensom, kald og økonomisk slakt?
Eit liv med kriminalitet og den mørkaste jakt.

Då kjem det fort tankar,
samvittigheten rår,
colten den er lada,
skuddet kunne like gjerne gått av i går.

For så mørkt er det der nede,
det er djevelens leikegrind.
Der er du dømt i skammen,
dei snille slepp ikkje inn.

Du sitt der i ditt eige selskap,
overbevist om å ha gjort rett.
Mens dei som bryr seg om deg,
har ropt og trygla retrett.

Avhengig eller ikkje,
livet det går opp, det går ned.
Avhengighet er ei felle,
som det er vanskeleg å få gjort noko med.

Har du kjempa hardt i slaget,
sett gode mennesker dø?
Har du solgt deg sjølv for dopet,
skrapa med negler til du begynner å blø?

Er hemmelegheiter og løgn
det du har friskast i ditt sinn?
Då kan du legge ned forsvaret,
vavhengigheten har gått på win.

Men innerst der inne hos meg,
der sitt ein einsam og lei seg gut.
Som bønfaller kroppen,
at smertene skal ta slut.

Tanker, følelser,
nye sår som blør.
Avhengigheten tek det gode rundt deg,
samtidig som den hjelper deg å dø.

Er du ein av dei som meiner?
«Ta deg saman, valet er ditt».
Då feller eg ei tåre for deg,
du har ikkje skjønt ein dritt!

For dei som veit kven eg er,
dei veit eg er ein grei fyr,
med masse empati.
Avhengig eller ikkje,
eg har gjennom åra
lagt godheita på si.

Innerst, heilt der inne,
der lever og ein glad, raudhåra gut.
Du ser han godt i dikta,
der slipp eg han ut.

Han smiler og han er varm,
med to høyreapparat på slep.
Her ute i orda er han lykkelig,
for her er han ikkje i djevelens grep.

Han ler og har lett for å rødme,
han føler kjærligheit i ord.
Kanskje kan han bli betre på dei tinga,
når han verte stor.

Men stor vert du aldri,
med avhengigheten med på lag.
Nei då kan du like gjerne,
bedrive sjølskading med sag.

Eg skriv dette her diktet til alle,
men aller mest til deg.
Som sitt og flørter med rusen,
og tenkjer dei her orda:
«Dei gjelder ikkje meg…»

– Joakim Svarstad

Siste saker