Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Gunn Fuglestrand og Kjell Tore Solvang hjemme på tunet. Mens mannen mutters alene rodde Norge på langs, så var ­konen Gunn hjemme og så til dyrene og ­hjemmet. Da Kjell Tore tok sitt siste åretak i Kirkenes, var hun selvsagt på plass i nord for
å gratulere og ønske han velkommen hjem igjen. (Foto: Yngve Johnsen)
Gunn Fuglestrand og Kjell Tore Solvang hjemme på tunet. Mens mannen mutters alene rodde Norge på langs, så var ­konen Gunn hjemme og så til dyrene og ­hjemmet. Da Kjell Tore tok sitt siste åretak i Kirkenes, var hun selvsagt på plass i nord for å gratulere og ønske han velkommen hjem igjen. (Foto: Yngve Johnsen)

Eventyrerens kone

«Be ikke om en lett reise, men om en sterk rygg». Sitatet fra ro-kjempen Kjell Tore Solvang er trykt i flere medier i sommer. Vi føyer til for egen regning: «…og en tålmodig kone».

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 20. august 2015, 13.40  /   Fritid, Portrett  

En helt vanvittig «sommerferie» er over for Ask-karen Kjell Tore Solvang. I løpet av tre måneder har 58-åringen rodd alene fra svenskegrensen til Kirkenes. Hele Norges kyst er forsert, meter formeter. Totalt 3300 kilometer. I en robåt. Helt alene.
Ingen har gjort det før. Og vi kan ikke forstå at noen skal gjøre det igjen.

Mye i media

Vi har lest side opp og side ned om kraftkaren. Vi har sett bilder av storslått natur, av blemmefulle hender og av en blid skjeggete eventyrer med fisk og krabbe i hendene. Med tommelen opp. Og vi har lest om pengeinnsamlingen til barn med hjernesvulst. Og at han hele tiden tenkte på konen der hjemme. Som er hans kjæreste, hans motivator og lidenskap.
Men vi har ikke lest så mye mer om henne. Så vi tok turen til «de dype skoger» i Lien på Ask. Til hun som slipper mannen ut på stadig nye eventyr, og som synes det er slik det skal være.
Si hei til Gunn Fuglestrand!

Fra Årdal

Hun er opprinnelig fra Indre Sogn, nærmere bestemt i Øvre Årdal. Flyttet til Bergen i 1988 og har pendlet litt frem og tilbake mellom leiligheten sin i Åsane og Lien på Ask etter at hun traff Kjell Tore for noen år siden. I 2013 giftet de to seg.

Forskjellige typer

Kjell-Tore har rodd Norge på langs tidligere, men da sammen med broren sin Svein Egil. Det er åtte år siden, da han var femti år.
– På den forrige turen var de altså to stykker. Det er jo litt av en påkjenning det også, men turen alene ble selvsagt noe helt annet, sier Gunn.
– De to er dessuten forskjellige på mange måter. Der Kjell Tore er en pådriver og nokså utålmodig, så er Svein Egil langt mer rolig og avbalansert. Han kunne bremse litt opp der Kjell Tore ville ta sjanser, og sammen utfylte de hverandre derfor veldig godt på den turen i 2007, sier Gunn.
– Jeg prøvde å hinte om at broren kanskje burde være med denne gangen også. Hvis noen skulle være med, så måtte det bli broren. Men det passet ikke akkurat dette året, og Kjell Tore hadde bestemt seg, nikker hun.
– Man vet aldri med helsen, og han er jo blitt 58 år. Han har nevnt denne roturen flere ganger de siste årene, og jeg visste at han mente alvor da han bestemte seg. Det var nå eller aldri.

Vil ikke nekte han

Gunn har aldri vært inne på tanken om å nekte mannen sin å leve ut sine drømmer.
– Nei, jeg ser ingen grunn til å sette meg på bakbeina. Det hadde vært noe annet om vi hadde vært yngre og måtte ta oss av små barn. Men nå er vi i en alder der vi fint klarer oss litt alene, sier hun.
– Dessuten må jeg få legge til at Kjell Tore var snill og lå alt til rette for meg her på gården, slik at det ble minst mulig arbeid for meg, smiler hun.
På gården langt inne i skogen ved Lien på Ask har de villsauer, samt en hund. Så det er litt å gjøre.
– Så har jeg hatt min datter som har holdt meg med selskap og hjulpet meg med småting i disse månedene. Hun studerer og jobber i Bergen, forteller Gunn.

Gunn Fuglestrand var ikke helt alene hjemme da mannen var ute på rotur. Både hunden, villsauene, hennes datter og ikke minst svigerfamilie holdt henne med selskap de tre månedene roferden varte. (Foto: Privat)

Gunn Fuglestrand var ikke helt alene hjemme da mannen var ute på rotur. Både hunden, villsauene, hennes datter og ikke minst svigerfamilie holdt henne med selskap de tre månedene roferden varte. (Foto: Privat)

Fryktet sjansespill

Kjell Tore rodde altså avgårde fra Halden den 2. mai. Planen var å bruke fire måneder til Kirkenes. Men turen gikk faktisk unna en hel måned kjappere enn planlagt. Det avslører egentlig noe av det konen sier. At han er litt utålmodig, og skal få tingene unnagjort kjappest mulig.
– Kjell Tore er ikke en sånn type som rusler en tur i skogen og nyter naturen og stillheten, sånn som jeg og mange turgåere gjør. Han er mer av typen som skal ha ting gjort raskt. En som setter seg et mål, og som gjennomfører det på mest effektivt vis, forteller hun.
– Og det er da også en av grunnene til at jeg har vært bekymret for denne turen. At han skulle ta forhastede og feile valg. Jeg har vært livredd for at han skulle havne opp i situasjoner der han gikk for fort frem. At hans utålmodighet ville føre han inn på sjansespill.
– Hadde du mange slike urolige stunder?
– Ja. Det å vite at han er alene ute i en liten robåt med mye vind og sjø, det er selvsagt ikke noe som gjør en i feststemning akkurat. Jeg har vært redd mange ganger. Og han har nok ikke fortalt meg alt underveis, selv om jeg hadde telefonkontakt med han hver dag.
– Noe han har fortalt i ettertid kanskje?
– Ja, han har fortalt at han rett og slett hadde flaks noen ganger. En gang hadde det kommet svært kraftig kastevind som overrasket han, der han hadde rodd for livet for ikke å bli knust mot land. Og det er flere andre episoder han har nevnt. Men jeg spør ikke etter detaljer. Jeg er bare glad og lettet over at det har gått fint, smiler hun.

Ble så liten

Så hvordan er det egentlig å stå ved en brygge i Halden og se ektemannen ta sine første åretak – på en reise som skal vare i månedsvis. Over 330 mil. I all slags vær?
– Det var veldig rart den dagen. Jeg så han ro utover, og han ble mindre og mindre. Mens sjøen liksom bare ble større og større. Det var mest trist, syntes jeg. Han ble så utrolig liten i den båten da, sier hun med et lite sukk.
– Men det hjalp å se redningsskøyten og et par andre båter som fulgte han utover et stykke, legger hun til.

«Det han har gjort er virkelig en bragd. Han satte seg et hårete mål, og det krever enormt av en 58-åring å gjøre noe slikt,
både fysisk og psykisk.»
Gunn Fuglestrand

Pause hjemme

Tre uker senere rodde Kjell Tore inn til Grimseidpollen, hvor han og Gunn – sammen med noen venner – hadde en sammenkomst. Dagen etter rodde han inn til Florvåg og tok seg en velfortjent pust i bakken noen dager hjemme.
– Det var veldig greit. Det var godt å kjenne på at det hadde gått så bra så langt, og at lengselen fikk slippe litt av taket, forteller Gunn.
– Jeg så jo på han at det hele var en påkjenning ren fysisk. Selv om han er flink til å lage mat, så er det noe med dette å orke å lage til måltider når man er trett og kaver med telt og plass til båten i all slags vær. Han har fortalt at han ofte fikk dårlig med søvn. Selv om han ofte fikk en seng og mat av hyggelige folk langs kysten, så brukte han selvfølgelig veldig mye energi. Og da er det ikke så bra å spise lite. Han har blitt veldig tynn på denne turen, erkjenner konemor.
– Heldigvis var han flink til å holde kontakten, og sa alltid ifra om han kom inn i områder hvor det ikke ville være dekning.

Ferie på Hamarøy

Noen uker senere reiste Gunn til Nord-Salten, der hun tilbragte noen dager sammen med ektemannen igjen.
– Det ble ferien min i år, ler hun.
– Det var nydelig der. Vi var heldige med været og var ute og fisket og koste oss virkelig. Herlig avslapping i nydelige omgivelser ved Tranøy og Hamarøy, forteller hun.
Noen uker senere fløy hun til Kirkenes for å ta imot mannen, og oppleve mannens siste åretak med egne øyne.
– Jeg visste jo når omtrent jeg ville se han der ute i fjorden. Likevel sto jeg og trippet av spenning. Og da jeg så han kom roende innover, så må jeg få si at det gjorde godt. Det å se han ta det siste åretaket og kysse fjæresteinene var veldig godt, smiler Gunn.
– Hva var det første du sa til han?
– «Du klarte det», ropte jeg til han. Og han spurte med et smil tilbake: «Tvilte du?»
Gunn forteller at hun tror Kjell Tore egentlig var godt lei på slutten der, og at han var veldig glad for at turen var over. Det var en stund snakk om at han kanskje burde gi seg ved Nordkapp, på grunn av værforholdene. Det var flere som rådet han til å stanse der. Men han valgte å ta en annen rute innenskjærs og gikk klar av det verste uværet.
– Jeg er veldig glad for at han gjorde akkurat det. Jeg tror det ville vært en stor nedtur for han å ikke nå det store målet sitt, sier hun.

Mer på sjøen

Gunn beskriver mannen sin som en drømmer. Og en kar som er veldig sosial og positiv.
– Det han har gjort er virkelig en bragd. Han satte seg et hårete mål, og det krever enormt av en 58-åring å gjøre noe slikt, både fysisk og psykisk.
Selv er hun ikke noen «eventyrer» akkurat. Ikke er hun vant til sjø, og mistrives om bølgene blir for store.
– Jeg er oppvokst i Øvre Årdal der fabrikken sørget for oppvarmet basseng. Det er hva jeg er vant til, ler hun.
– Men faktisk har jeg blitt litt mer vant til båt etter at jeg kom sammen med Kjell Tore. Fisking er veldig gøy, og det blir jo noen turer utpå, forsikrer hun.

Ut igjen

Allerede 1. september forsvinner Kjell Tore igjen. Bare for en liten stund riktignok, men da er det altså jakten som står for tur.
– Han må jo få gå på jakt, humrer Gunn, og minner om at Kjell Tore har en del jaktkamerater som han hvert år reiser ut med.
– Han gleder seg alltid til det. Så lenge vi har muligheter til det, så ser jeg ikke noe grunn til at det ikke skal gå. Til gjengjeld er han veldig mye til stede når han er hjemme. Jeg kommer hjem til middag hver eneste dag fra jobben.
– Så du er ikke en eventyrer selv altså?
– Jeg liker å være med på jakt og gå turer. Men jeg liker ikke å skyte dyr.
– Får du han med deg på andre typer ferier? Sydentur for eksempel?
– Vi var i Syden i romjulen, faktisk. Det gikk helt greit, men han tilbrakte en del tid i treningsstudio. Late dager på stranden er ikke så fascinerende og spennende, ler hun.

Til Cananda

– Har han begynt å snakke om nye turer, nye eventyr?
– Hehe, nei. Ikke ennå. Eller, det vil si, han har jo bestemt seg for å tilbringe tre uker i Canadas villmark om to år, på jakt. Han spurte om jeg ville være med, men jeg sa nei takk. Tre uker i bushen orker jeg ikke. Da blir jeg heller alene her hjemme, sier hun.
– Hvordan beskriver du din mann som person?
– Kjell Tore er en veldig følsom person. Og han er åpen om alt. Han kan lett ta til tårene om han føler for det, og da kommer det gjerne som en følge av godhet. Selv er jeg også veldig lettrørt, og kan grine av alle mulige filmer, ler hun.
– Men jeg må jo da nevne at han er ufattelig målbevisst og har et utrolig konkurranseinstinkt. Jeg tror rett og slett at han liker å være stygg med seg selv, sier hun med et skuldertrekk.
– Han er også veldig raus. Innsamlingen hans til barn med hjernesvulst under roturen er veldig typisk han. Og han tar hensyn. De gangene han var langt nede i kjelleren på denne turen, så ringte han ikke til meg. Da tok han heller kontakt med hans manager, Rune Helljesen, som har vært en fantastisk støttespiller for Kjell Tore, forteller Gunn.
– Jeg er veldig stolt over han, sier hun.
Det kan vi forstå.

Siste saker