Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Sant-som-skjer-Yngve-Johnsen-AskoyMagasinet-illustrasjon-juni

Guttungens pek mot far

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 15. juni 2016, 9.12  /   Sånt som skjer  

dette nummeret av AskøyMagasinet har jeg laget en reportasje fra et Grete Roede-kurs, der vinklingen var «en vanlig kveld med kursleder Linn». Det er en sak som jeg tror blir lest mye, rett og slett fordi helsestoff et godt stoff. Uansett om det gjelder slanking, trening eller livsstil.

Denne reportasjen om vekt og kosthold gjorde at jeg kom til å huske på en episode for litt siden, som jeg nå skal fortelle om. Det er ingen stor sak, men minnet har brent seg fast. Det hele munner ut i en god og tilsynelatende treffsikker kommentar fra den eldste gutten min, på 14 år. En sånn kommentar som alle ler av – unntatt den som blir konfrontert. Det er på grensen til mobbing fra ens egen sønn, men som far må en tåle litt ekstra. Og det er ikke til å komme bort fra at selv undertegnede syntes det hele ble nokså tidig. Selv om alle lo av meg.

Det har seg sånn at vi fartet utover til OBS-butikken ute på Sartor. De hadde noen —r-o-maskiner på tilbud, og en sånn hadde vært grei å ha i hus. Det har gått noen år nå, der 10–15 kilo har fått sneket seg på helt uten tillatelse. Jada, det har vært noen forsøk på å endre kosthold og øke aktivitetsnivået, men det har liksom ikke monnet i særlig grad. Vektnålen nærmet seg faretruende et tresifret antall kilo, og en romaskin på tilbud måtte være en kjærkommen dings å ha i hus i så måte. Har hørt at roing er veldig god trening, og at kaloriene ikke kan fordra slike supermaskiner. Vel, vel – jeg skal ikke si så mye om maskinens brukstid i ettertid (du skal få den billig), men heller fortelle om selve kjøpet.

Det var meg og madammen, samt 14-åringen, som siktet oss inn på Sartor. Romaskinen var noe vi alle hadde bruk for (haha).

Vi var heldige, for de hadde bare én «robåt» igjen i butikken. Den hyggelige ekspeditøren viste oss frem til herligheten, og fortalte dessuten litt om hvordan man best kunne bruke den. Treningstips tar vi selvsagt imot. Meg og min kone hadde denne hyggelige passiaren med butikkmedarbeideren mens guttungen begynte å studere pakken med romaskinen inni. 14-åringen leste instruksjonene som sto på utsiden av esken, og virket oppriktig interessert i det som sto der.

Plutselig avbryter han oss.

«Ehhh… pappa….?», spør han mens han leser bruksanvisningen.

«Ja»?, svarer jeg.

Jeg hører på tonefallet hans at han har oppdaget et «problem». Han skal sikkert si noe om at jeg har ti tommeltotter og aldri i verden vil klare å skru sammen denne romaskinen.

«Du kan ikke bruke denne romaskinen», sier han bestemt, og med den alvorligste mine. Samtidig som han leser videre. Akkurat som en professor. Som kan alt. Og som leser videre med en mine som oser av «sorry, dette går ikke». Rister litt på hodet gjør han også.

«Hvorfor kan ikke jeg bruke den, da», spør jeg nysgjerrig. Butikkekspeditøren og min kone virker også interessert nå.

«Nei, du kan bare ikke bruke den. Det står maksimum 140 kilo», sier han.

To-tre sekunder med øredøvende stillhet.

Hadde han bare smilt litt mens han sto der, men nei. Skikkelig oppgitt tone, og et seriøst blikk.

Jeg kjenner faktisk at jeg rødmer litt der jeg står, og prøver å «ro meg unna» med noe kunstig latter. Blikket mitt flakker mot butikkmedarbeideren, som tydeligvis har problemer med å holde seg. Det har ikke min kone, for å si det sånn.

Så bryter jeg selv ut i latter. Og endelig gjør en sprekkeferdig butikkmann det samme. Og min sønn.

Siste saker