Annonse
Sivert Waagen – din leverandør av hagerelaterte byggvarer
Benedikte Salomonsen fra Hetlevik opplevde å miste sitt første barn samme dag som hun skulle føde. Det har nå gått 2,5 år siden tragedien, og Benedikte er med i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) for å hjelpe dem som opplever det samme. Foto: Yngve Johnsen.
Benedikte Salomonsen fra Hetlevik opplevde å miste sitt første barn samme dag som hun skulle føde. Det har nå gått 2,5 år siden tragedien, og Benedikte er med i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) for å hjelpe dem som opplever det samme. Foto: Yngve Johnsen.

Mistet Engeline rett før fødsel

Benedikte Salomonsen gledet seg til å bli mamma for første gang. Så skjer marerittet rett før fødselen. Vesle Engeline dør i mammas mage.

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 14. april 2016, 9.32  /   Samfunn  

Det har gått to og et halvt år siden Benedikte og hennes samboer Fredrik Høyvik (32) opplevde det verste som kan skje foreldre; å miste et barn. I dag er Benedikte styremedlem i Hordalands avdeling for Landsforeningen uventet barnedød (LUB) og har gjennom foreningen tatt sorgstøtte-kurs. Hun ønsker å hjelpe dem som opplever det samme som hun har vært gjennom.
– Jeg synes det er givende å kunne bidra på denne måten. Det er viktig å snakke om det som har skjedd. Selv merker jeg at dess mindre folk snakker om Engeline, dess mer ønsker jeg å prate om henne, sier 26-åringen fra Hetlevik.

Vil være til hjelp

Benedikte mener det er viktig for foreldre som opplever noe så tragisk som å miste sitt barn å ha holdepunkter i hverdagen. Derfor involverte hun seg først i en sorggruppe på Haukeland sykehus, for deretter ta steget inn i styret til LUB.
– Jeg vet at det er mennesker på Askøy som opplever dette akkurat nå. Min historie kan kanskje være til hjelp og trøst for noen. Etter at vi mistet jenten vår, så var jeg sikker på at sorgen ville vare i femti år. Det er bra for involverte å vite at hverdagen vil bli litt bedre ettersom tiden går. Selv om Engeline er i tankene mine hver eneste dag, så tenker jeg nå fremover. Vi har bygget hus og jeg har gjort ferdig utdannelsen min og fått jobb. Det går an å se fremover, selv om en har opplevd noe så vondt, sier hun.

«Jeg husker at jeg tenkte at jeg kom til å være sønderknust i alle år. Men etter hvert ble det til at vi tok del i en sorggruppe i regi av KK. Her fikk vi se og høre andre mennesker som var i samme situasjon som oss.»
Benedikte Salomonsen

Seteleie

Benedikte fikk den sjokkerende beskjeden rett i forkant av fødselen.
Inntil da hadde alt fortonet seg som normalt. Dette var parets førstefødte, og selv om det ikke var et planlagt barn, så gikk det ikke lange tiden før forberedelsene ble igangsatt med stor iver.
– Jeg tok graviditetstesten 2. januar 2013. Det var et stort sjokk å se at den var positiv, for vi hadde ikke tenkt tanken på barn helt enda, smiler hun.
På ultralyd i april fikk de vite at det var en liten jente de ventet. Gleden vokste i takt med magen. Det var ingenting som tydet på at noe kunne være galt.
– Jeg hadde høyt blodtrykk under hele svangerskapet, men var ofte på undersøkelser. Det skyldes også at jeg følte at det var litt lite aktivitet i fosteret, men hver undersøkelse viste at alt var i orden. Det ble imidlertid klart at barnet lå i seteleie, og at det derfor var nokså stor sjanse for at hun ville bli født med keisersnitt.
– Jeg tenkte at en slik setefødsel kom til å bli et mareritt. Men på slutten av svangerskapet så er man så lei at man bare ønsker å få fødselen overstått.

Klappet og klart

Benedikte var under utdanning på første året på høyskole i Bergen da hun ble gravid. Hun fikk permisjon fra utdanningen og deltidsjobben hun hadde, og forberedte seg på å bli mamma. Fem dager før terminen 14. september var hun hos fastlegen. Alt var ok.
– Jeg husker at det var veldig mye følelse av å gå og vente. Vi hadde kjøpt barnevogn, kjøpt seng, vugge og stellebord. Jeg brettet klær, og var i løpet av de ni månedene blitt mye mer ansvarsbevisst enn jeg noen gang hadde vært. Vi var klare, forteller hun.

 
Artikkelen fortsetter under bildet.

Benedikte har tatt vare på mange saker og ting knyttet til vesle Engeline. De har laget minnebok, og finner trøst i dette. Engeline er gravlagt ved Strusshamn kirkegård.

Benedikte har tatt vare på mange saker og ting knyttet til vesle Engeline. De har laget minnebok, og finner trøst i dette. Engeline er gravlagt ved Strusshamn kirkegård.

To dager etter termin gikk vannet da hun sto opp om morgenen. Vannet var mørkebrunt, noe det ikke skal være. Det skal normalt være helt klart.
– Jeg hadde hørt at det kunne være avføring i vannet dersom barnet lå i seteleie, forteller hun.
Benedikte ringte til Kvinneklinikken (KK), og de ba henne komme til klinikken for å få den store begivenheten gjennomført.
– Jeg fikk tatt meg en dusj. Bagen var allerede pakket, og vi ankom KK på formiddagen, sier hun.
Det var da personalet skulle foreta en såkalt sparketest at Benedikte forsto at noe var galt.
– De fant ikke tegn til hjerteslag på fosteret. Jeg skjønte raskt at det var noe forferdelig galt. De sa jeg måtte prøve å slappe av, og de forsøkte en stund til å finne tegn til liv. Men jeg visste da at babyen var død. Jeg ble hysterisk, forteller hun.
Minuttene i etterkant føltes som et evig kaos. De ble ført inn på et enerom. En lege konstaterte ved hjelp av ultralyd at barnet var dødt. Lovverket sier at dette må bekreftes av enda en lege, og det opplevdes ganske surrealistisk for Benedikte.
– Det kom inn en lege til, og han sa at han kunne bekrefte at barnet var dødt. Og så gikk han ut igjen. Det virket så kaldt og fjernt, sier hun.
Benedikte og Fredrik hadde flere opplevelser knyttet til omgivelsene og personalet på KK som de syntes var klanderverdige i løpet av disse dagene. Det hele endte med et brev til ledelsen i etterkant, noe som de følte at de fikk gehør for.
– Vi fikk høre på sorggruppen senere at ting vi påpekte i brevet var tatt opp på avdelingen, og at rutinene var skjerpet på en del punkter.
Obduksjonsrapporten som skulle ta tre måneder ble ikke avsluttet før det var gått et halvt år, noe som også var en påkjenning for paret.
Engeline døde av surtoffmangel etter morkakesvikt.

Fødselen

Det behøves ikke mye fantasi for å forstå at døgnet som fulgte var vanskelig for Benedikte, Fredrik og de nærmeste pårørende.
– Jeg ble raskt innhentet av redsel. Jeg hadde et dødt menneske inni meg, og visste at det måtte ut. Sykehuspersonalet anbefalte meg å føde på normalt vis. De argumenterte med flere ting, blant annet at det ville være bedre for meg med tanke på fremtidige fødsler. Men jeg var temmelig klar på at jeg ønsket å gjøre dette med keisersnitt, selv om legene prøvde å overtale meg flere ganger. Jeg sto på mitt, forteller Benedikte.
Imidlertid – klokken 1615 begynte riene, og dette fikk Benedikte til å tenke seg om på nytt. Hun bestemte seg da for å føde på naturlig måte, og slo seg til ro med det. Klokken 2400 var det nok åpning til at legene anbefalte Benedikte å sette fødselen «på vent» ved hjelp av bedøvelse. Dette for at hun kunne få sove litt og være mer opplagt til å gjennomføre fødselen og det påfølgende morgenen etter.
– Jeg er glad for at vi gjorde det. Jeg ble bedøvet, og fikk en fantastisk jordmor på tidlig-vakten. Det ble en forferdelig vond fødsel. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø, forteller hun.
– Jeg sa først at jeg ikke ville se barnet, så alt ble dekket til i forkant. Fredrik klippet navlestrengen. Da jeg så reaksjonen i ansiktet til Fredrik, så ombestemte jeg meg på det også. Jeg også ville se.
De ble anbefalt å ta bilder av henne, noe de tok mange av. Engeline var en nokså stor baby,
3860 gram og 54 cm.

 
Artikkelen fortsetter under bildet.

Benedikte ser ingen grunn til å ikke å smile, selv om saken er forferdelig vond. Hun sier at hun nå klarer å se fremover, og understreker at det er givende for henne å kunne hjelpe andre foreldre som opplever det samme som det hun og Fredrik måtte gjennom. Foto: Yngve Johnsen.

Benedikte ser ingen grunn til å ikke å smile, selv om saken er forferdelig vond. Hun sier at hun nå klarer å se fremover, og understreker at det er givende for henne å kunne hjelpe andre foreldre som opplever det samme som det hun og Fredrik måtte gjennom. Foto: Yngve Johnsen.

Sorggruppe

Benedikte og Fredrik var to døgn på sykehuset. Om natten var den lille på kjølerom, men på dagtid kunne de få se henne så mye de ønsket. Nærmeste familie fikk også komme på besøk.
Deretter fulgte mange vanskelige ting å ta standpunkt til. De måtte ordne med begravelse, snakke med prest, undersøke rettigheter og det økonomiske aspektet, ta stilling til obduksjon
og – ikke minst – ta vare på hverandre i sorgen.
– En ting jeg opplevde som veldig vanskelig var melkesprengen som automatisk kommer, sier hun.
– Jeg husker at jeg tenkte at jeg kom til å være sønderknust i alle år. Men etter hvert ble det til at vi tok del i en sorggruppe i regi av KK. Her fikk vi se og høre andre mennesker som var i samme situasjon som oss. Noen hadde kommet litt lenger i prosessen, og vi opplevde det som meningsfullt å ta del i disse erfaringene.
Benedikte var tydelig på at hun ville komme i gang igjen med studiene raskt, og allerede to uker etter dødsfallet var hun tilbake på skolebenken. Nå er hun i full jobb som førskolelærer.

Hjelper med sin erfaring

Benedikte kom i kontakt med LUB ett år etter at Engeline gikk bort. Først deltok hun på en temakveld, og et halvt år senere var hun til stede på årsmøte, der hun ble spurt om hun kunne tenke seg å være med i styret.
– I dag er dette blitt en stor del av mitt liv. Jeg har tatt kurs i oppfølging av foreldre som har mistet barn. Dette er fortrinnsvis foreldre som er i omtrent samme situasjon som jeg selv var. Det gir mening å holde på med dette, sier hun.
På privaten innrømmer Benedikte at hun synes det er litt sårt å se venninner som opplever den store lykken det er å få barn.
– Jeg unner dem det så klart. Men det er vanskelig å kjenne på at jeg skulle hatt en liten jente selv.
– Snakker du med folk om det som har skjedd?
– Ja, jeg ønsker at hun ikke blir glemt. Jeg vet at mange er usikker på dette, men jeg synes da det er bedre å si at «de ikke vet hva de skal si» enn å unngå det.

«Jeg synes det er givende å kunne bidra på denne måten. Det er viktig å snakke om det som har skjedd.»
Benedikte Salomonsen

Kom tettere sammen

– Hva svarer du om noen spør deg om du har barn?
– Nå sier jeg at ja, jeg har en jente som skulle vært to og et halvt år. Og så viser jeg dem gjerne denne, sier hun og viser frem tatoveringen av navnet Engeline på armen hennes.
– Jeg ser på meg selv som en mor, smiler Benedikte. Hun er ikke redd for å smile. Hun vil vise at hun klarer seg, og at hun ser fremover.
– Noen dager er vanskeligere enn andre. Spesielt sliter jeg med høytider. Vi pyntet ikke til jul verken i 2013 eller 2014. Men i 2015 husker jeg at jeg skrev på Facebook at «dette skal bli mitt år». Og sånn føler jeg at det har gått også.
– Skal du ha flere barn?
– I begynnelsen sa jeg nei til det spørsmålet. Men nå tenker jeg at det er helt greit om det skulle skje. Denne hendelsen har brakt meg og Fredrik nærmere sammen. Vi har opplevd det verste som kan skje foreldre, og lært hverandre å kjenne. Vi kan ha dårlige dager hver for oss, og da støtter den andre opp, forteller hun.
– Og så har jeg hatt en fantastisk mor selv, som har hjulpet meg utrolig mye, forteller Benedikte.
– Hva råder du dem til, de som havner i en slik situasjon?
– Først og fremst at de må ta imot all den hjelp de kan få. Så kan de heller kutte den ut om de ikke føler at det gir dem noe. Erfaringsmessig kan jeg si at det å snakke om situasjonen vil være til hjelp i fremtiden.

 
Landsforeningen uventet barnedød (LUB) er en forening til støtte og hjelp for dem som mister barn plutselig og uventet, enten barnet har fått leve en stund eller døde ved fødselen eller i svangerskapet. LUB tilbyr sorgstøtte gjennom samtale med andre foreldre som også har mistet barn. I Hordaland er det et fylkeslag hvor det jevnlig er møteplasser for foreldre. Gjennom året arrangeres også familiedag og minnemarkering den 15. oktober.

Siste saker