Annonse
Fromritoppen senter – velkommen til en hyggelig handel!
Mitt-forste-mote-med-nissen---Sant-som-skjer-desember-thumb

Mitt første møte med nissen

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 16. desember 2015, 8.50  /   Sånt som skjer  

Mine unger har blitt så store nå at nissen høyst trolig glimrer med sitt fravær på Julaften. Det er egentlig et lite savn, for det har vært utrolig mange gode nissebesøk hos oss opp gjennom årene. Jeg har selv vært nisse et utall ganger, og har svettet meg gjennom en rekke utdelinger av gavehaugen – og dessuten kjempet en hard kamp for å unngå unger som er «helt overbevist» om at nissen egentlig ikke er nissen i dens egen person, men heller en pappa i forkledning.
En gang hamret eldste guttungen så hardt på putemagen at den falt ut, til hans elleville begeistring. Den effektive «slankekuren» til nissen ble filmet på video, og vi har humret mang en gang over både dette – og andre nisseøyeblikk som har blitt festet til filmen.

Som da min far ikke fant nisse-kostymet, og måtte improvisere. Det ble rett og slett så tragisk dårlig at det hele egentlig ble hysterisk morsomt. Dette var på midten av nittitallet da The Julekalender herjet som verst på TV2. Min far lignet på han ­­­NåSå-en egentlig. Og det er vel omtrent det siste som minner om julenisse. Hver gang vi ser bilder fra den seansen, så ler vi.
«Bob, bob, bok, ikke sant»?

Jeg husker mitt aller første møte med nissen. Det var så skremmende at det sitter som spikret i minnet. Jeg var ikke mer enn fire år gammel, men jeg husker det som om det var i går. Den gangen, i 1975, var det dårlig med videoopptak. Knapt nok fotoapparat. Men det trengtes ikke – for julenissens besøk i Rekdalsveien i Fyllingsdalen ble en sjokkartet opplevelse for vesle Ymmedutten – som jeg ble kalt den gangen.

Det var hjemme hos mormor og morfar dette. Jeg husker at det ringte på døren, og at mamma ba meg løpe ut for å sjekke hvem som kom på besøk. Jeg husker hele seansen, selv om jeg normalt er veldig dårlig på husken. Så dette har utvilsomt satt sine dype spor.
Jeg løp hele veien mor utgangsdøren, og egentlig uten noen forventninger eller antakelser. Det hadde ringt på døren, og det var en helt vanlig kveld for en liten 4-åring. Antakelig trodde jeg at det var noen flere fra familien som kom på besøk. Kanskje farfar eller farmor? Kjekt med besøk ville det være uansett. Trodde jeg sikkert.

Synet som møtte meg var rett og slett som hentet ut av den verste skrekkfilm. Det sto en svær fyr utenfor med en utrolig merkelig bekledning. Og han hadde ustyrlig hvit skjeggvekst. «Ho ho ho» sa han med sin dype røst. Mørkt var det ute, men utelampen lyste opp den høyst tvilsomme skikkelsen. For et sjokk for lille meg!
Antakelig kan jeg ikke ha reflektert så veldig mye over nissen i mine første år. Jeg tror dessuten ikke han var særlig profilert i førjulstiden den gangen på midten av syttitallet som det han er nå. Nå finner du jo han over alt fra midten av november.

Jeg glemmer aldri hvordan jeg skrek til. Nissen, som egentlig var min far, har i ettertid fortalt meg at han ble så forfjamset at han knapt turte å gå inn. Jeg løp nemlig med et stort vræl inn i stuen hvor resten av familien befant seg. Jeg hylskrek!
Jeg hadde ingen formening om at denne gamle mannen med helrød bekledning og et uendelig langt hvitt skjegg var kommet hit fordi jeg faktisk hadde vært snill gjennom hele året (tror jeg).
De kommende minuttene av dette nissebesøket har jeg fortrengt, men min mor har fortalt meg at jeg hadde gjemt meg bak sofaen under hele seansen, livredd og med tårer i øynene.

I dag er minnet av denne store nissen, stående utenfor døren, like klart som dagen er lang. Det er et bilde som av og til flasher i bakhodet mitt. En fryktinngytende og skremmende julenisse. Sikkert på jakt etter mat. Og som helt sikkert er villig til å gå over lik for å få det han vil ha. Og med tyvegods i sekken.

Jeg prøvde meg på en tilsvarende happening en julaften da ungene var små. Ringte på døren, og tenkte å virke veldig «ekte». Ikke skremme dem altså, men være veldig nissete og gi dem en opplevelse de ville huske.
Men de bare lo. Unger nå til dags, altså!

Mitt-forste-mote-med-nissen---Sant-som-skjer-desember-alene

Siste saker