Annonse
Vurderer du ny bil? Besøk SPZ Bil!
Sånt-som-skjer-april-2016-illustrasjon

Taxi-gøy i Moskva

Del 2 – en triologi

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 13. april 2016, 9.28  /   Sånt som skjer  

I forrige nummer fortalte jeg om en morsom taxitur i Moskva. Det har seg sånn at den jevne moskovitt sliter med engelsken, og taxisjåførene er intet unntak. Eller å si at de sliter med engelsken er vel egentlig feil. Saken er at de ikke har den ringeste idé når det kommer til engelsk. De er akkurat like dårlig i engelsk som jeg er i russisk. I hvert fall var det sånn blant de drosjesjåførene jeg og min kameratgjeng kom ut for. Nada inglish at ål.

Den forrige historien handlet om en sjåfør som ikke forsto hva vi mente med «Moskva Zoo». Det resulterte i etteraping av både bjørner og fugler, med påfølgende latterkrampe fra undertegnede i baksetet. Det var for så vidt en artig og ufarlig opplevelse.
Langt verre ble det senere på kvelden.

En av mine kompiser fra barndommen er flink til å finne både spennende og eksotiske restauranter på disse gutteturene. Det skal liksom være ultra-spesielt når han skrider til verket. Noen ganger er det innertiere, andre ganger er det så som så med utbyttet. Denne gang hadde han funnet en fasjonabel restaurant, og viste frem både adressen og bilde til taxisjåføren. For øvrig en skikkelig bamse av en russer. En sånn kraftig sak som du stort sett finner på laglederbenken til et eller annet kvinnelig håndballandslag fra Øst-Europa. Du ser tegningen.
Det hele fortonet seg noenlunde greit i begynnelsen. Denne røslige fyren stilte rett nok et spørsmål (på russisk, så klart) til vår venn i forsetet, som om han ikke helt hadde forstått at vi var vestlige turister som ikke hadde lært språket enda. Vår turvenn så litt spørrende tilbake da det så ut som om russeren forventet et svar på spørsmålet hans. Egentlig vet jeg ikke om det var et spørsmål han kom med, men toneleiet tilsa det. Og spørretonen er jo internasjonal, er den ikke?
Uansett svarte kompisen min bare «Okei», mens han pekte på telefonen sin, hvor hjemmesiden til restauranten var fremme. Russeren brummet en gang til. Tilsynelatende samme spørsmål. Kompisen vår snudde seg mot oss i baksetet i håp om noe drahjelp.
«Bare rekk tommelen i været», sa vi. Det gjorde han – hvorpå den russiske «bjørnen» mumlet noe for seg selv og tok fatt på ruten.

Vi syntes at vi hadde kjørt vel lenge. Vi snakket oss imellom om det kunne være smart å dra opp mobiltelefonen igjen og peke på restauranten, i håp om et nikk eller en «thumbs up». Sjåføren stanset bilen. Vi var «in the middle of nowhere». Eller «neizvestno gde» som han bak rattet ville sagt.
Mørkt var det ute. Folketomt i gatene. Og en tilsynelatende oppgitt sjåfør, som begynte å kjefte på russisk. Skulle han kaste oss av nå? I Moskvas bakgater? Det var i hvert fall det vi fryktet. Dette var ikke koseprat. Men hva han sa til oss er jo fullstendig håpløst å gjette seg til. Han stilte nye spørsmål til vår engstelige venn i forsetet. Høylydt, mens han pekte på telefonen og navnet på restauranten. Han fektet med armene og gjorde det tilsynelatende helt klart at «kartet ikke stemte med terrenget». Vi var rådville. Her sto vi virkelig faste. Hva nå, liksom?

Så skjedde det som gjorde at jeg fikk et nytt taxi-latteranfall der bak. Akkurat som tidligere på dagen. Bare enda mer upassende. For mens russeren fortsetter å stille bryske spørsmål på sitt morsmål, så begynner kompisen vår i forsetet å svare han. Ikke lenger med «I dont understand» og «thats ok». Men på kav bergensk. Med svar som «Hør godt etter no» og «Eg skjønner ikkje en drit av ka du sier». Og «Bare kjør oss til denne restauranten her». Det hele ble humor på høyt plan. Min humor, kanskje vel å merke. Jeg måtte gjemme meg i fanget for å unngå at latteren skulle runge i kupeen og gjøre sjåføren enda mer gretten.
Enda verre ble det av at de to holdt det gående en stund. Sjåføren kjeftet på russisk, og kompisen min avbrøt han på norsk. Veldig normalt! Jeg lo og hikstet så jeg grein der bak.

Akk og ve. Har ingen idé om hva som var sjåførens problem egentlig. Men det er rart med det, vi kom oss til restauranten.

Siste saker