Annonse
Velkommen til Expert Kleppestø!
Illustrasjon: iStock
Illustrasjon: iStock

Taxi-gøy i Moskva

Del 1 – en triologi

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 17. mars 2016, 10.14  /   Sånt som skjer  

Har du kjent på følelsen av trangen til å brøle ut i latter, i omgivelser der en latterkule vil oppleves som upassende? Det er egentlig ingen god følelse i det hele tatt. Det er faktisk på grensen til ubehagelig. Både med tanke på at det er vanskelig å holde seg, men først og fremst fordi du vet at du kommer til å drite deg ut – og få all oppmerksomhet i nær omkrets. Oppmerksomhet du egentlig ikke ønsker.

For noen år siden var jeg i Moskva sammen med noen venner. Det var spesielt å få oppleve Russland, og det er mange historier som kunne vært verdt å nevne derfra. Det jeg skal fortelle om i denne «trilologien» handler om tre taxi-opplevelser i storbyen, på én og samme dag.

En detalj jeg raskt bet meg merke i var at engelsk-kunnskapene for den jevne russer er ualminnelig dårlig. Jeg er kanskje ingen racer på engelsken selv, men dette var oppsiktsvekkende lavt nivå. For ikke å si helt fraværende. At mange av taxisjåførene ikke hadde den minste snøring syntes jeg bare var rart.

En kompis og jeg fant ut at vi skulle gå i Moskva Zoo mens resten av gjengen var på et eller annet museum som jeg ikke husker navnet på i farten. Vi praiet en drosje, og regnet ikke med annet enn at sjåføren ville forstå hva «Moskva Zoo» var. Men å si «Zoo» til en russisk drosjekusk er nytteløst. Han skjønner nemlig ingen verdens ting. Sånn var det i hvert fall i dette tilfellet.
Noe internett var ikke å oppdrive der og da, så det var liksom ikke bare til å fiske frem mobilen og vise destinasjonen på skjermen heller. Vi prøvde oss med «animals» og «tiger» og flere andre firbente variabler. Men det var ikke håp. Og jeg så på sjåføren at han følte seg ukomfortabel, og at han ikke likte det faktum at han ikke forsto.

Men det er da kompisen min begynner å leke ape, bokstavelig talt, at jeg får problemer med å holde latteren tilbake. Tror ikke min turkamerat egentlig forsto hvor hysterisk morsomt denne seansen så ut fra baksetet der jeg satt. Man må her huske at sjåføren ikke aner en døyt om hva vi snakker om, og så plutselig begynner passasjeren å lage apelyder, mens han klør seg under armen og i hodeskallen.

Det er her jeg begynner å miste kontrollen fullstendig. Jeg liker veldig lite å le av folk som helt åpenbart er forvirret eller frustrert, men da jeg så ansiktsuttrykket til sjåføren – mens jeg samtidig hørte på apelydene til bergenseren i forsetet – kjente jeg at latterkulene begynte å velte seg i magen. Jeg presset leppene mine sammen for å unngå å gå på en solid blemme. Dere vet hvordan det føles.

Det var noen lange sekunder der det var helt stille. Sjåføren så rart på kompisen min, som gav han spørrende blikk i retur. «Monkey?», spurte han med en oppgitt mine.
Mens jeg slet med å holde meg.

Og så kom det som tok hele kaken. Ledsageren min har jeg kjent siden jeg var liten, og han har en forbausende egenskap i form av å etterligne den særegne Donald Duck-stemmen fra Walt Disney-filmene. Jeg hadde helt glemt det, før han nå, 30 år etter at jeg hørte det sist, begynte å «kvakke» til drosjesjåføren. Det var kliss likt. Det var som å være i Andeby. Men vi var i Moskva! Og jeg satt rødsprengt i baksetet – og visste at jeg ville sprekke hvert sekund.

Så da kompisen min i tillegg til de elleville Donald-lydene begynte å «bruse med fjærene», for å gjøre det helt klart at han forestilte en and, så brølte jeg ut i krampelatter. Dette er virkelig min store sans for humor. Jeg sitter her og ler så tårene triller mens jeg tenker på den der kvakkingen. Og ansiktsuttrykket til russeren.

Akk og ve. Det er sånt som skjer.
Vi kom oss til dyreparken til slutt.

Siste saker