Annonse
Sivert Waagen – din leverandør av hagerelaterte byggvarer
Erlend hovedbilde 1

Under huden på Skorpen

Erlend Skorpen er en eventyrer. En legende av en fotballfan. Det vet mange. Men hvordan er han sånn ellers?

Tekst av Yngve Johnsen  /  Publisert 18. september 2014, 15.27  /   Fritid, Sport  

Erlend Skorpen er en eventyrer. En legende av en fotballfan. Det vet mange. Men hvordan er han sånn ellers?

Jeg søkte gjennom vennelisten på Facebook for å se hvilke personer fra Askøy jeg kunne snakke med under vignetten ”FB-praten”. Da jeg kom til Erlend Skorpen, så tenkte jeg egentlig bare å bla videre. Ikke fordi han er uinteressant, på ingen som helst måte – men fordi han på mange måter er litt ”oppbrukt” i media i forhold til sin noe uvanlige livsstil, der han bruker store deler av fritiden og ferier på Liverpool og fotballen generelt. Jeg hadde selv en stor reportasje om han allerede for ti år siden, der han fikk utbrodere hvor viktig Liverpool var for han.
Hans tre uker lange opphold under Brasil i fotball-VM denne sommeren gikk heller ikke upåaktet hen i diverse aviser og kanaler. Men så fikk han da oppleve sin store drøm denne gang, i sitt sjette VM på rad; å få billett til selveste finalen.

Og fra før er han kjent for å ha spilt på nokså høyt nivå her i Norge. Han var en fremadstormende midtbanespiler i Florvåg da laget rykket opp i 2. divisjon i 1992. Han har dessuten 1. divisjonsspill for Fyllingen og 2. divisjonsspill både for Faaberg, Nest Sotra og Askøy FK.

Så ja, det er mange som har fått med seg hvem Erlend Skorpen er. Og det er mange som har lest om hans særegne livsstil knyttet til alle disse fotballreisene. Han har tross alt vært til stede på elleville 111 Liverpool-kamper siden hans første oppgjør på Anfield i 1992. (Faktisk 112 når dette leses, for han var ikke mange dagene unna en ny tur til Merseyside da jeg trippet opp på Erdal for å høre om hva han måtte forsake for å leve et slikt liv.)
Hva med ”kjerring og unger”? Hytte på fjellet? Er livet bare en dans på roser? Jeg tok på meg Everton-trøyen min og kjørte til Erdal for å komme inn under huden på 43 år gamle Erlend Skorpen.
-Hehe, hva er det du har på deg? Jeg tror faktisk det ikke har vært en Everton-trøye inne i dette huset før, smiler han når han ønsker meg velkommen.
Det er vel kanskje ikke det lureste antrekket å møte opp i når målet er å snakke om andre ting enn fotball – men må man, så må man.

Og litt fotball kommer man ikke utenom uansett. For det er litt av noen tall han kan slå i bordet med, og slikt må en jo selvsagt ta med. De 111 kampene er nevnt, og blant disse så mange som ni finaler. Tre FA-cup, to Champions League, to ligacup, én UEFA-Cup og én i klubb-VM.
-Klarer du å se for deg et liv uten alle disse fotballreisene?
-Nei, jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten. Det har blitt en livsstil, og jeg liker den. Men husk at det ikke bare er fotball det er snakk om. Jeg har fått utrolig mange gode venner rundt om i verden, spesielt i Liverpool og i Rio de Janeiro. Det er veldig kjekt å treffe disse igjen. Det blir som en familie for meg, poengterer Erlend.
Erlends bror Jan Rune er bosatt i Rio sammen med sin brasilianske kone, og Erlend har vært mange ganger på besøk dit. Det kombinerer han med å følge sitt brasilianske ”favorittlag” Flamengo.

-Normat sett er jeg på 8-10 kamper med Liverpool hvert år. Turene handler ikke bare om fotball. Hele dagen er en opplevelse, sammen med bekjente jeg har i Liverpool. Tror jeg har et større kontaktnett i Liverpool enn jeg har i Bergen, smiler han.
-Og jeg bor hos en Everton-fan som jeg har blitt kjent med, sier han. Som om det var det mest naturlige i verden for en norsk Liverpool-fan.
-Det er aldri noe tull mellom Everton- og Liverpoolfansen. Det er samme folket. Men det er et sinnsykt trykk på tribunene når disse lagene braker sammen, fastslår han.
-Det er vanskelig å forklare hva som facinerer meg sånn med turene, for det er liksom ikke bare fotballkampene. Man er til stede hele kampdagen, med godt humøre hele veien. Det er en opplevelse fra jeg reiser til jeg kommerhjem igjen.

Erlend er én sjel og én skjorte. Han er daglig leder i familiebedriften Bia Miljø AS på Mjølkevikvarden, og jobber mye. Bedriften overtok han etter sin far, Egil Skorpen, i 2009, som han har jobbet sammen med hele livet til han pensjonerte seg. Livet handler stort sett om fotball og jobb. Og venner. Og selvfølgelig familie.
-Det er vel ikke mange kvinner som ville holdt ut med all denne reisingen din til fotballkamper i England og resten av verden?
-Hehe, det vet jeg ikke.
-Men det er vel derfor du er singel?
-Nei, det vil jeg ikke si.
-Så hvorfor er du singel da?
-Nei… jeg har vel ikke møtt den rette da, ler Erlend. Før han raskt advarer meg mot å gjøre denne reportasjen til en svær kontaktannonse. I så fall stopper han pressen, truer han.
-Det kom jo frem i disse innslagene fra fotball-VM at jeg var singel, så det holder nå, smiler han.
Men jeg vil utfordre han litt til. Han er jo 43 år og uten barn.
-Du savner ikke ungder da?
-Savner og savner. Det går vel ikke an å savne noe man ikke har hatt. Jeg har hatt gleden av å følge opp noen fine nevøer og nieser som jeg har, ikke minst på fotballbanen og andre arenaer. Det har vært kjekt.
-Men kunne du ønske at du hadde barn selv?
-Ja, på mange måter kunne jeg kanskje tenkt meg det. Hadde sikkert vært fint å hatt sine egne unger, ja.
-Men du er 43 år, har du gitt opp denne tanken egentlig?
-Nei, det har jeg ikke.
-Så…?
-Haha, så hva…?
-Da må du jo finne deg en kvinne å dele livet ditt med? Du kan jo begynne der?
-Ja, vi får se. Jeg har kanskje blitt litt sær og bortkjemt ved å leve som jeg selv vil uten å ta så mange andre hensyn enn jobben min.
-Har det vært noen kjærester i disse årene?
-Joda, det har vært noen jenter inne i bildet, og jeg hadde dessuten et lengre forhold.
-Kan man finne en livsledsager på fotballkamp i Liverpool?
-Vel, det har jeg mine tvil om. I Liverpool er det ikke så veldig mange damer som går ut og ser på kamp. Men i Brasil kan man nok treffe på damer, for der er det mange som er ganske interessert i fotball.

Før dette intervjuet tok jeg en telefon til Kurt Inge Kristiansen som har vært nær venn av Erlend i over tredve år. Måtte høre litt om det var noe med Erlend som var verdt å få med. Noe som gjerne ikke var kommet ut i offentligheten før. Altså som handlet om personen, og ikke fotball-eventyreren.
-Vet ikke om det er noe å spørre han om, men han er jo en veldig raus fyr. Liker å dele, og er spandabel av seg. Men en ting kan du godt spørre han om, og det er om han ikke snart skal selge den svære eneboligen sin. Han må jo ha hjelp til alt mulig. Han klarer jo knapt å klippe plenen, hehe. Jeg synes han skulle hatt seg en leilighet i stedet, sier Kristiansen.
-Er det sant dette, Erlend? Har du ti tommeltotter?
-Nei, så gale er det vel ikke. Så du ikke stillaset her ute da? Jeg holder jo på å male huset.
-Helt alene?
-Nei jeg får heldigvis litt hjelp av min far, hehe.
Hagearbeid er imidlertid ikke noe for han. Det vedgår han selv.
-På jobben er det stadig vekk teknisk arbeid, så jeg kan om jeg vil, slår han fast.
-Jobber du veldig mye? Er det tøft å være daglig leder i en såpass stor bedrift?
-Det blir en del arbeid ja. Vi har kunder i hele Norge, og vi må yte god service til alle. Som leder teller man ikke timer. Når telefonen ringer, så tar du den. Uansett hvilken dag det er, eller når på døgnet det skjer.
-Har du blitt rik?
-Nei. Det er bare to tastetrykk for deg, så finner du ut hva jeg tjener. Og det er ingen store summer du vil finne.
-Det går vel en del penger til alle reisene?
-Ja, det sier seg selv. Jeg prioriterer jo fotballen og reisene. Jeg har aldri kjøpt en ny bil, og den Audien min har jeg hatt lenge. Hytte ved sjøen eller fjellet har jeg heller ikke brukt penger på.
-Betyr penger mye for deg?
-Nei, egentlig ikke. Jeg bruker penger til opplevelser og reiser. Du ser vel på huset mitt at jeg ikke spanderer så mye på vedlikehold og dyre møbler, hehe.

Desember 1993. En måned med enorme kontraster for Erlend. Dette er måneden han opplever sine tyngste stunder i sitt liv. Hans mor, Oddrun, dør av kreft bare 53 år gammel. Erlend er bare 22 år, og må se sin sprudlende mor bli svakere og svakere for hver eneste dag. -Det var selvfølgelig en veldig tung og vanskelig tid. Du har jo mistet din mor selv på grunn av kreften, så dette vet du jo alt om, sier han.
Jeg er litt usikker på hvor langt inn under huden jeg ”får lov” til å komme når det kommer til denne tøffe perioden i livet hans. Jeg kjenner Erlend kun gjennom fotballen, og har han som FB-venn på bakgrunn av askøyfotballen som jeg fulgte tett som AV-journalist. Jeg føler på ingen måte at jeg kjenner han veldig godt som person, og da blir det selvsagt til at man spør litt forsiktig. Det er mange som ikke liker å snakke om følelser, men Erlend har ”garden senket”.
-Jeg må vel si at jeg er et følelsesmenneske. Og jeg har egentlig ikke noe problemer med å snakke med kompisene mine om vanskelige ting. Jeg har flere venner som har opplevd tragiske ting, både sykdom, død og ulykker. Jeg kan fint snakke med venner om slikt. Det hjelper ofte å snakke ut også, sier han.

Erlend forteller at moren Oddrun fikk kreftdiagnosen sommeren 1993. Og at det gikk raskt i utforbakke.
-Det tok bare et halvt år fra diagnosen kom, til hun var død. Det ble nesten som et sjokk for oss. Det gikk utrolig raskt, og cellegiften hadde ingen effekt. Det er mulig det finnes andre måter å behandle den typen kreft på i dag, men den gangen var det i hvert fall ikke noe håp, forteller han.
-Jeg lot være å jobbe fulle dager i den perioden, slik at jeg kune være med og se til henne her hjemme. Vi fikk hjemmehjelp også fra kommunen, men det var greit å være til stede mest mulig. Vi innså at det gikk mot slutten, forteller han.
-Vi er en veldig sammensveiset familie, og vi er flinke til å ta vare på hverandre. Sykdommen til min mor kom som et sjokk for oss alle.
-Hvordan var moren din?
-Hun var et fantastisk menneske. Veldig snill, og godt likt av alle. Hun jobbet som sykepleier på Kvinneklinikken og fikk veldig gode skussmål derfra. Det var slik at hun var utrolig glad i barn, og da er jo en jobb på KK en grei arbeidsplass, smiler Erlend.

Erlend har spilt aktiv fotball fra han var liten til han var godt voksen. Akkurat i den perioden moren ble syk spilte han for Florvåg i 2. divisjon. Det krevde sitt av treninger, og Erlend karakteriserer den høsten som det tyngste han har vært gjennom.
-Var hun en mor som fulgte med barna på kamper?
-Å ja, hun var veldig ivrig. Hun tok mange bilder, og hun klippet ut artikler fra avisene. Da hun holdt på som verst, så var jeg ikke så veldig glad for det. Men i ettertid er jeg utrolig takknemlig for at hun fulgte oss opp på den måten hun gjorde, sier han.
Erlend har tre søsken. Det er Jan Rune (bosatt i Brasil), Siv Merethe (Oslo) og Annichen (Erdal).
– Bollene hun bakte var noe av det beste jeg hadde smakt. De kommer jeg aldri til å glemme, smiler han.

Erlend bestilte sin andre tur til balløyen denne høsten. Fire kamper sto på programmet i julen, og avreise var første juledag. Kontrastene ble dermed store. Den pirrende tanken om å få komme tilbake og oppleve sin store lidenskap – og morens sykdom som igjen gjorde alt nesten ubetydelig.
-Mamma døde i begynnelsen av desember. Det var egentlig litt ok å ha denne turen å se frem til, for julen ellers var ikke akkurat den kjekkeste dette året. Det har blitt slik at jeg ofte tenker på min mor når jeg er i Liverpool, slik det var første gangen jeg reiste dit.

Oddrun kom opprinnelig fra Sunnmøre, og Erlend poster gjerne bilder på Facebook når han besøker det vakre landskapet. Den kjente og spektakulære toppen Slogen er like i nærheten. Der har Erlend vært.
-Her var vi to uker på sommerferie omtrent hver eneste sommer, og minnene er mange. Fisking og fjellturer besto feriene våres av den gangen. Det er et vakkert landskap.
-Liker du å gå turer til fjells?
-Egentlig har jeg aldri vært så flink til å gå turer, for å være ærlig. Men jeg trenger å trene litt nå, så kanskje jeg må begynne, hehe.
I år (og i 2011) er første gang Erlend ikke er aktiv spiller eller trener noen steder. De to foregående sesongene var han hovedtrener for Hovding.
-Jeg tenker at jeg skal satse videre på en trenerkarriere. jeg fikk tilbud også til denne sesongen, men takket nei.

Når jeg spør om det er noe han har hatt lyst til å gjøre her i livet, men som han ikke har hatt tid eller anledning til, så kommer svaret raskt – og litt overraskende:
-Jeg kunne godt tenke meg å hoppe i fallskjem.
-Såpass?
-Ja, det har jeg alltid tenkt på. Det er jo litt risiko over det, men jeg liker slike utfordringer. Da jeg var ung og galen klatret jeg opp de gamle Erdalsmastene på utsiden.
-Jaha? De var jo bare 150 meter høye?
-Ja, det var luftig på toppen der. Men la det være sagt; basehopping ville jeg aldri funnet på. Der går grensen.

Litt fotballpreik må vi runde av med:
I forrige sesong var Erlend på hele 13 av seriekamperne til Liverpool. Det var ny rekord for han. Laget kjempet om gullet for første gang på veldig mange år, og oddsen var rekordlav da det glapp hjemme mot Chelsea på tampen.
-Ble du sur da?
-Neeeei, ikke sur. Men ble selvfølgelig veldig skuffet. Det var jo fryktelig kjedelig. Vi hadde gullet i lommen og var det desidert beste laget på den tiden.
-Det var vel siste sjanse for at du skulle få oppleve PL-gull?
-Nei, jeg kan garantere deg at jeg vil få oppleve PL-gull med Liverpool.

Litt statistikk hører med også: På de 111 Liverpool-kampene har han 69 seire, 19 uavgjorte og 23 tap. Han har sett 208 mål den ”rette veien”, og 119 baklengs. Av de 111 kampene er 75 spilt på Anfield. Han har sett Liverpool spille kamper i elleve forskjellige land.
Den 27. september er han enda en gang på plass på Anfield. Da skal han se sitt åttende derby mot byrivalen Everton. Til nå står han med 4-3-0 og 18-9 i målforhold på de lokaloppgjørene.

Alt ligger vel til rette for at det første tapet kommer denne gang.

Siste saker